Har dere smakt Kleppmelk?

Det er god kunstnermat, tør jeg påstå. Det falt i hvert fall i smak hos kunstnerne Gerd Grimsø og Rachel Wolfe under oppholdet ved AIR-Kjerringøy.

Jeg kommer stadig tilbake til oppholdet på Kjerringøy. Fjellene, havet og stillheten. Naturen treffer noe dypt inni meg. Som barn reiste jeg hver sommer nordover til mine besteforeldre. Selv om jeg ikke er oppvokst i nord, så føles det som å komme hjem hver gang jeg reiser nordover. Og gode barndomsminner er mors Kleppmelk toppet med sukker og kanel.

Kleppmelk

Nå har det seg slik at store deler av handlingen i boka, Gryende hvitt er lagt nordover. Så mens jeg jobbet med boka på Kjerringøy, føltes det naturlig å spe på med litt barndomsminner om mors Kleppmelk. Litt for å sette meg i stemningen. Mest av alt, fordi jeg elsker Kleppmelk. Og Kleppmelk ble det, til stor stas på gården i Nevelsfjord. For dere som ikke har smakt denne hvite suppa, så høres det ikke så fristende når jeg forteller hva det er. Så jeg lar det være.

Men hvorfor har jeg lagt deler av handlingen i boka nordover? Ja, en stund lurte jeg på dette selv. For det hele starter så fint i Drammen, og lenge hadde jeg tenkt at det er der det meste av handlingen skal foregå. Men det er lett å skrive seg bort. Og det var vel det jeg gjorde.

Jeg skrev meg rett og slett nordover.

Jeg tror det er røttene mine som prater til meg når jeg skriver. Fjellene, havet, dialekten. Det er opplevelsen fra barndommen, tryggheten, stillheten, det å være til stede i livet, være sammen med besteforeldre og være i naturen. De ville, barske fjellene berører meg. Jeg støtter med til dem. De beskytter meg. De retter meg opp.

Så da datteren i boka skulle reise hjem, reiste hun bare nordover. Selv om jeg ikke hadde planlagt det, ble det slik. Og Einy, hun trenger også disse fjellene å støtte seg til. Og Kleppmelk, selvfølgelig er hun veldig glad i Kleppmelk.

Hvorfor jeg skriver om demens

Mange har spurt meg om hvorfor demens er tema i boka. Som sykepleier har jeg møtt mange mennesker med ulike typer demenssykdom. Mennesker med lange rike liv som har fått deler av livet frarøvet.

Jeg har møtt kloke pårørende og kollegaer med et brennende engasjement. Jeg har møtt ektefelle som tok med kona på jobb, fordi han ikke torde la henne være alene hjemme. Jeg har hørt Åse synge til tross for manglende språk. Jeg har møtt helsearbeideren som var «in it for the money» som burde funnet seg en annen jobb, og opplevd hvordan uroen forplantet seg til den demente. Jeg har sett datter som ble kalt mamma, som svarte ja, og skapte et tindrende lys i de blå øynene. Jeg har sett små mirakler fordi helsepersonell synger en helt spesiell sang. Jeg har sett Ruth slippe rullatoren og rette ryggen, fordi hun skulle gå tur med hunden Nicky. Jeg har sette magiske øyeblikk fordi helsepersonell tok med Reidar til hoppbakken. Jeg har sett hva alt dette gjør med både pårørende, demensrammede og kollegaer.

Mange av disse møtene har bidratt til at jeg ville skrive om temaet. Selv om sykdommen er brutal og nådeløs, har jeg opplevd noe lindrende også. For i mange av disse møtene ligger det et et slags håp om å nå inn i det friske bak det syke. Et håp om at det går an å skape verdighet.  

Så jeg valgt meg demens.

Og etter hvert kom Victoria og Einy til meg. Og vi ble så godt kjent med hverandre at jeg kunne skrive historien de fortalte meg.

I tiden jeg arbeidet med bokprosjektet har jeg også møtt mange pårørende som har delt sin historie med meg. Jeg har venner som er nært berørt av sykdommen. Jeg har møtt mennesker med demens som har fortalt meg hvordan de opplever dagene sine. Jeg har møtt en dame som fortalte meg hvordan hun oppdaget at noe var galt. Jeg har møtt ektefellen som fortalte meg at han oppdaget det to år tidligere.

Så jeg skriver for alle dere. Ikke om dere. For min historien handler om Victoria og Einy. Men jeg skriver om noe dere kan kjenne dere igjen i, og kanskje til og med finne en slags trøst i. Det er hva jeg håper.

Snart kan du lese alt i boka Gryende hvitt.

Hvem er vi når vi mister oss selv?

Gryende hvitt er min debutroman. I fokus står forholdet mellom mor og datter. Hva skjer når mamma får en demenssykdom? Og hvem er vi når vi mister oss selv?

Den som utvikler demenssykdom vil som regel selv merke at noe er galt. Så hvordan oppleves dette? Dette universet ønsket jeg å dykke ned i da jeg satte i gang med bokprosjektet for mange år siden.

Min romankarakter Victoria er dement og snakker ikke så mye. Men inni henne er det språk. Veien inn dit er ofte via sansene hennes. En smak, lukt, en lyd, en stemme hun drar kjensel på, da kommer minnene til henne. Kan man ha et rikt indre liv med en demenssykdom?
Det våger jeg å tro.

Pårørende beskriver ofte demenssykdommen som snikende, og mange oppdager det ikke før venner eller annen familie tar det opp. Så hvordan oppleves det når mamma får en demenssykdom. Hva med alle de tingene vi trenger å vite om mamma? De tingene som vi først forstår at vi trenger å vite, når vi selv er godt voksne. I Gryende hvitt får du følge datteren Einy sin opplevelse av dette. 

Jeg har valgt å skrive denne historien fra både den dementes perspektiv, og den pårørendes perspektiv. Det er noe med samspillet dem i mellom som er spennende å utforske i en roman. Hvordan oppleves dette av dem begge. Hvem er de? Og hvordan ser de på hverandre?

Forsiden er klar

Jeg har hatt en del tanker om hvordan forsiden skal se ut. Og det er faktisk et bilde som Gerd Grimsø har tatt som har vært inspirasjon for meg.

Forlaget tok utgangspunkt i ideene mine og laget fire forslag til bokomslag. Det var et omslag som skilte seg ut. Etter litt endringer frem og tilbake, er dette resultatet.

Og jeg er ganske fornøyd!

Artist in Residence 2020

Som en av tre kunstnere fikk jeg delta på AIR 2020 på Kjerringøy. Det var en fantastisk opplevelse. Jeg har kommet meg vel hjem med mengder av gode opplevelser og erfaringer. Manuset har kommet i retur fra redaktør som er fornøyd med endringene. Så nå sendes det til språkvask.

Da er endringer sendt redaktør

All jobbingen her på Kjerringøy, slitet, timene, latteren, godflyten, stanging, stirring ut i luften, stillheten, ordene som flyter, samtalene, de gode måltider, vedhogging, turene, alt har en ende. Også her på Kjerringøy. Nå er manuset sendt til nok en runde hos redaktør.

Denne reisen nærmer seg slutten. Jeg prøver å se fremover, men det er neimen ikke lett når jeg ikke helt vet hva jeg skal se etter.

Artist talk

AIR Kjerringøy er et kunstneroppholdssted hvor kunstnere får tid til å fordype seg i sitt arbeid. AIR Kjerringøy er et prøveprosjekt i år, med Ane Øverås som initiativtaker og primus motor. Kunstnerne som innvilges opphold gir workshop til elevene ved Kjerringøy skole samt holder offentlig kunstnersamtale.

I dag er det vi som skal fortelle om vårt kunstnerskap og si litt om workshopen vi med elevene fra 1.-7.trinn. I tillegg får de fremmøtte anledning til å stille oss spørsmål.

Først ut var Gerd Grimsø. Hun bor i Ålesund og har en lang karriere som billedkunstner. Hun benytter ulike teknikker og formspråk. Arbeidene hennes har slektskap til naturen og kystlandskap, som vises i et abstrakt uttrykk med figurative elementer. Bildene reflekterer hennes samiske arv. Uttrykkene beveger seg i vidåpne lyse rom. Inntrykkene fra naturen er en prosess som sees i og på papiret. Hennes arbeider blir gjengitt i en lett abstrahert form med figurative elementer. Gerd viste noen av sine arbeider. I tillegg fortalte hun om sitt arbeid under oppholdet og hvilke erfaringer dette har gitt henne så langt.

Så stod Rachel Wolfe for tur. Hun har en Master Fine Art, Otis College of Art and Design, L. A. California, USA. Hun bor i Trondheim og planlegger en doktorgrad på NTNU. Wolfe arbeider med forholdet mellom syn og kropp, eros og natur. Med bakgrunn innen dans og musikk, og i arbeidet innen fotografering og skriving, finner hun detaljer i naturen for å skape forbindelser med oss selv og hverandre. Hun har allsidig erfaring innen foto og video arbeide som kunstner og profesjonell freelancer.  

Til slutt fikk jeg fortelle om bokprosjektet mitt og hvordan det har vært å få mulighet til å lande det her uti havgapet på Kjerringøy.
I tillegg fikk jeg prate med noen hyggelige mennesker etterpå, om temaet jeg skriver om og deres opplevelser av dette.
Vi avsluttet en spennende dag på Handelsstedet med Møsbrømlefse.

På golvet ligger resultatet fra workshop med elevene på Kjerringøy skole.