Marianne Nymo

Jeg er i den fasen med manuset der alt føles både nært og uendelig langt unna. Slutten er synlig, jeg kan nesten ta på den, men usikkerheten roper høyere enn gleden. Har jeg gjort nok? Har jeg klart å gi teksten det livet den fortjener, eller famler jeg fortsatt i mørket med ord som aldri helt faller på plass?

Tankene spinner: Når er et manus egentlig klart til å sendes til et forlag? Og hva om det aldri er godt nok? Jeg har lagt ned så mange timer, måneder, år – og likevel kommer frykten snikende: Kanskje alt sammen bare er bortkastet.

Da hjelper det å skifte arena. Hos PT-Brian er det ikke plass til grublerier. Han pisker meg rundt med styrkeøvelser som får hver muskel til å protestere. Jeg trenger ikke tenke, bare følge instruksjonene og gjøre jobben. Hjertet pumper på, beina blir stive som stokker, og hodet får en pause fra alle ordene som kverner.

For det er ikke bare kroppen som blir sterkere der inne. Brian hjelper meg også å temme det indre monsteret – det som stadig hvisker at manuset ikke er bra nok, og jeg som tror det betyr at jeg ikke er bra nok. Når økten er over, drar jeg hjem med pinne stive ben, men fornøyd og glad. Og den mørke skyen som hang over meg da jeg kom, er borte.

I morgen vil kroppen verke, men akkurat nå er hodet på plass igjen. Og kanskje er det nettopp denne vekslingen – mellom å skrive og å gi slipp, mellom å kjempe med ord og kjempe med vekter – som skal bære meg hele veien fram til den dagen jeg faktisk trykker på «send».

Noen dager er det som om ordene sitter fast et sted mellom hodet og tastaturet. Jeg leter etter den riktige rekkefølgen, meningen som skal bære teksten, men alt blir hengende i løse luften. Ordene kommer enkeltvis, men de vil ikke stille seg pent på rekke.

Manuset har fått hvile. Jeg kjenner hvor slitsomt det er å hente frem ordene igjen. Planen er å gå gjennom hele manuset. Lese, stryke ut, begynne på nytt, finne andre ord, nye måter å sette ordene sammen på. Noen steder er det som om språket er et puslespill der jeg mangler de viktigste brikkene. Det er noe som mangler, men hva?

Så jeg gir opp for en stund. Jeg reiser meg, tar på meg jakken og går ut. Sola varmer og trærne er fortsatt ivrige grønne, og jeg kjenner at tankene løsner litt for hver meter jeg går. Nede ved Drammensfjorden slår bølgene inn mot land, frem og tilbake. Jeg prøver slippe taket, både i meg selv og manuset.

Jeg ser utover. Pusten blir roligere, og kanskje, et sted mellom suset i hodet og stillheten, begynner ordene å løsne. Ikke alltid, men ofte nok til at jeg vender tilbake foran pc-en igjen og prøver på nytt.

I sommer vendte jeg tilbake til Kjerringøy, et sted som for alltid vil være nært hjertet mitt. Det var her spiren til kunstprosjektene med Gerd Grimsø ble sådd, i Nevelsfjord under residensoppholdet i 2020. Å stå på samme sted igjen, omgitt av naturen og minnene, ble både sårt og vakkert – et møte mellom fortid, nåtid og det som lever videre gjennom kunsten.

Jeg besøkte K-LAB’s utstilling i Zahlfjøsen: UTE INNE – og så skal naturen inn i galleriene igjen, spikk og sag og spa det inn.
Der møtte jeg igjen Ane Øverås, kuratoren og drivkraften bak K-LAB og residensprogrammet AIR. Hun tok oss med på en engasjerende vandring gjennom utstillingen.

UTE INNE er forankret i Kjerringøy Land Art Biennales idégrunnlag om bærekraftig kunstproduksjon – med naturmaterialer fra stedet, og et ønske om å bruke minst mulig maskinverktøy. Denne gangen var utstillingen flyttet inn i den tradisjonsrike Zahlfjøsen på Kjerringøy, og rommer både lokale, nasjonale og internasjonale kunstnere.

Det er en utstilling som rommer mye: alvorlige utsagn om klimaendringer og naturtap, men også uttrykk av kjærlighet, glede og nærhet til naturen vi alle er en del av. Jeg ble særlig berørt av hvordan flere kunstnere trekker gamle håndverkstradisjoner inn i nye sammenhenger – som en bro mellom fortid og nåtid.

Jeg fikk også med meg den helt ferske boken: «Den 9. Kjerringøy Land Art Biennale 2023–24 Special Edition».

Siden 2007 har Kjerringøy Land Art Biennale vært en profesjonell, internasjonal plattform for kunst i natur, etablert av Ane Øverås. I Nevelsfjord skaper kunstnere skulpturer, installasjoner og performancer i dialog med landskapet – av materialer hentet fra stedet selv. Fra 2020 ble dette utvidet med residensprogrammet Kjerringøy Artists in Residence, hvor kunstnere får mulighet til å fordype seg og utvikle prosjekter over tid.

Det var et slikt opphold Gerd og jeg fikk være med på i 2020. (Jeg har skrevet om oppholdet her på bloggen.) Vi, sammen med en tredje kunstner. Og her ute i Nevelsfjord ble spiren sådd, som vokste frem til to utstillinger – der ord og bilder skapte en tråd i formidlingen. Å være tilbake på Kjerringøy nå, kjennes som å gå inn i et levende minne. Naturen, stillheten, havet og fjellene står der som vitner til alt som ble skapt. Og et sted inni alt dette, lever Gerds tilstedeværelse videre.