Det er så vondt når jeg sender fra meg manus til et forlag. Med en gang er jeg bare lettet over å tro at manuset er klar for gjennomgang hos et forlag. «Nå kommer jeg ikke lenger på egen hånd», tenker jeg.
Det går 1 dag, 2 dager… så er det frem med manuset for å lese gjennom det jeg har sendt fra meg. Vipps, er han der. Noen kaller han «styggen på ryggen», andre «den kritiske leseren», jeg har ingen navn på gjesten som ankommer. Merker at lunta blir kortere, trekker meg tilbake, blir mindre og mindre. Til slutt er jeg en liten lort…en sånn liten geitelort.
«Må jobbe mer, hardere, ikke godt nok». Og vel, det hjelper ikke med avslagsbrev, når det dumper ned i innboksen. Selvpining, det er det! Rett og slett. Uansett hvor hyggelig de formulerer seg. Det gjør så vondt.
Jeg fikk tilbakemelding at det ville ta 8-10 uker før svaret fra forlaget ville komme. Og svarbrevet ville dumpe ned i postkassa. Men for all del, jeg har ventet tidligere. Ventet og ventet. Faktisk har det hendt at jeg ikke har fått svar en gang.
Men jeg fikk svar. Først en oppløftende mail om at brevet var sendt. Så jeg forberedte meg på et avslagsbrev for å slippe å bli altfor skuffet. Det var bare det at tilbakemeldingen var god, så halvveis uti brevet øynet jeg et lite håp. Og jada, de ønsket inngå avtale om utgivelse.
Så det blir bok. Det blir en bok til…