Jeg er i den fasen med manuset der alt føles både nært og uendelig langt unna. Slutten er synlig, jeg kan nesten ta på den, men usikkerheten roper høyere enn gleden. Har jeg gjort nok? Har jeg klart å gi teksten det livet den fortjener, eller famler jeg fortsatt i mørket med ord som aldri helt faller på plass?
Tankene spinner: Når er et manus egentlig klart til å sendes til et forlag? Og hva om det aldri er godt nok? Jeg har lagt ned så mange timer, måneder, år – og likevel kommer frykten snikende: Kanskje alt sammen bare er bortkastet.
Da hjelper det å skifte arena. Hos PT-Brian er det ikke plass til grublerier. Han pisker meg rundt med styrkeøvelser som får hver muskel til å protestere. Jeg trenger ikke tenke, bare følge instruksjonene og gjøre jobben. Hjertet pumper på, beina blir stive som stokker, og hodet får en pause fra alle ordene som kverner.
For det er ikke bare kroppen som blir sterkere der inne. Brian hjelper meg også å temme det indre monsteret – det som stadig hvisker at manuset ikke er bra nok, og jeg som tror det betyr at jeg ikke er bra nok. Når økten er over, drar jeg hjem med pinne stive ben, men fornøyd og glad. Og den mørke skyen som hang over meg da jeg kom, er borte.
I morgen vil kroppen verke, men akkurat nå er hodet på plass igjen. Og kanskje er det nettopp denne vekslingen – mellom å skrive og å gi slipp, mellom å kjempe med ord og kjempe med vekter – som skal bære meg hele veien fram til den dagen jeg faktisk trykker på «send».
