Det ligger så naturlig i oss at vi ikke snakker om vanskelige følelser. Vi snakker derfor om andre ting. Det går egentlig litt automatisk, vi vil ikke huske det vonde. Vi vil ikke.
Lyder og lukter kan ofte vekke gamle minner til livet igjen. Vi kan oppleve at vi gjenopplever øyeblikk eller situasjoner som igangsetter de samme reaksjonene som vi opplevde den gang. Gamle sår åpnes. Og disse sårene tror jeg vi kan hjelpe til med å leve videre med. Også for demensrammede.
Jeg prøver meg på det i boka Gryende hvitt. Moren som har en demenssykdom, har ikke lenger dette filteret eller automatikken å styre unna det vonde. Så hun opplever smerten og raseriet i møte med fortiden hvor hun beveger seg.
Det å hjelpe til når de vonde minnene kommer, anerkjenne minnene, ikke alltid dytte de bort. La det triste komme frem. Men heller ikke å bli værende der, hjelpe personen varsomt tilbake til nåtiden. Hjelpe til med å bevege seg videre. På den måten vekke til livet andre ting. Vinne over smerten slik at det oppleves reparerende.
Kanskje skal man ikke alltid kaste et hvitt laken av glemsel over alt som er vondt.
