Denne skrivecampen i Lofoten har vært lenge planlagt. Jeg visste at jeg trengte tid og ro for å jobbe videre med boka min, og jeg visste at nettopp dette stedet så tett på fjellene, havet og minner kunne gi meg det. Men det jeg ikke visste da planene ble lagt, var at reisen hit også skulle bli en sorgreise.
I februar og mars mistet mitt søskenbarn og jeg begge våre mødre. To søstre, som begge har sine røtter her i Lofoten. Nå er vi tilbake i huset hvor de begge ble født. Våre oldeforeldres hjem. Et hus som rommer så mange historier, stemmer og avtrykk. Tiden sildrer gjennom nettet av måneder og år, strekker seg frem og tilbake før den løser seg helt opp. Og vi kjenner hvordan stillheten også kan snakke.
Det er vanskelig å sette ord på det å miste sin mamma. Selv når man vet at livet går mot slutten, selv når sykdom har preget mange av årene, så var jeg likevel ikke forberedt. På tomrommet. Den plutselige stillheten. Sorgen er både myk og rå. Den sitter i kroppen og i øyeblikkene som bare oppstår.
Her sammen med mitt søskenbarn, kjenner jeg også på en annen slags stillhet. Den gode. Den som finnes i felles minner og alt vi bare forstår uten forklaring. Vi er døtre, vi er etterkommere, vi er de som bærer videre. Vi tenker, vi leser, vi jobber med egne prosjekter, vi går, vi minnes. Vi ler også, masse.
Denne uken skriver jeg. Kanskje mer enn jeg trodde. Kanskje noe helt annet enn jeg trodde. Men først og fremst er jeg her. I alt det vemodige og alt det gode. Med lukten fra lyng, havet og med minnene som får puste fritt her ute.