Marianne Nymo

Det finnes mennesker man vokser sammen med, både som menneske og kunstner. Slik var Gerd Grimsø for meg. Nå er hun borte, men det hun var og det hun skapte, vil alltid være en del av meg.

8. juli mistet vi et menneske som rommet så mye: Min kjære kusine, min nærmeste kunstner kollega, mentor og nære venn. Det er vanskelig å fatte at Gerd ikke lenger er her med sin kraft, sin klokskap og sin sterke tilstedeværelse.

Vi har samarbeidet i mange år. Jeg har skrevet om henne tidligere her på bloggen, fra vårt opphold på AIR Kjerringøy til utstillinger og prosjekter i Oslo og Tromsø. I mai i år reiste vi til Spania sammen, for å arbeide frem en ny utstilling. Det ble vår siste reise. Nå tenker jeg at den reisen rommet alt som var Gerd: landskap og stillhet, samtaler og latter, en felles skapende rytme, og et delt nærvær. Vi tok oss tid. Vi var til stede i det som var.

Gerd var kunstner i hele sitt vesen, i blikket, i ordene, i måten hun møtte verden på. Nysgjerrig, åpen og søkende. Hun var glad i mennesker, unge som gamle, og hun så mennesker med en sjelden evne til å forstå og favne.

Forholdet til naturen preget arbeidene hennes, men bildene var langt fra tradisjonelle landskapsskildringer. Gerds kunst utspilte seg i et felt mellom det indre og det ytre, mellom drøm og virkelighet. De delvis abstrakte uttrykkene hennes bar spor fra barndommens Finnmark og livet på Vestlandet, men også impulser fra en dypere forestillingsverden, der det norske og det samiske fikk virke i spenn.

Bildene hennes holdt seg levende i møtet mellom mørke og lys. Et melankolsk, mørkt uttrykk i noen arbeider ble ofte avløst av lette, transparente flater i andre, som om hun beveget seg inn i lyse rom gjennom miniatyrenes begrensede form. Hun arbeidet med akvarell og akryl på papir, med en kraft og intensitet som ga selv det lille formatet stor dybde. Enten det var abstrakt eller halvfigurativt, stort eller lite, beveget hun seg alltid i sitt særegne univers. Et univers som inviterte betrakteren til å oppdage og undre.

Hun ønsket ikke å gjengi verden slik den var, men søkte å fange ideen om det som er, eller er i ferd med å bli. En form kunne stå igjen som en luftspeiling, noe på terskelen mellom synlig og usynlig. Hun hadde en vilje til å bryte opp, undersøke, utfordre. Og kanskje var det nettopp der vi møttes så sterkt: I skjæringspunktet mellom det visuelle og det litterære.

Gerd og jeg samarbeidet i flere prosjekter hvor vi utforsket forholdet mellom tekst og bilde, hvordan de to uttrykksformene kunne berike og forsterke hverandre. Der hvor billedkunsten beveger seg fritt og grenseløst, kan litteraturen gi struktur og retning. Sammen skapte vi rom for nye fortellinger, og ved utstillinger delte jeg lyriske tekster, som en tråd mellom hennes bilder og mine ord.

Men det mest dyrebare var kanskje alt det som lå utenfor prosjektene. Våre turer sammen til Tromsø, Bodø, Alta, Narvik, Kjerringøy, og den siste reisen til Spania, var mer enn bare reiser. Det var fellesskap, tillit og dype samtaler. En felles rytme. Vi så på landskapene, men også inn i dem og inn i hverandre.

Det var sterkt å se hvordan Gerd i voksen alder fant en stadig dypere tilknytning til sin samiske arv. Hun bar det med kjærlighet og stolthet. Hun ble en del av en helhet, forankret i både historie og identitet.

Gerd var et menneske som ikke tålte urett. Hun hadde en tydelig stemme, og hun brukte den alltid med varme, alltid med forståelse. Hun kunne være stillferdig og intens på samme tid, lyttende og klar. Hun så det andre overså. Hun merket seg det som gjorde en forskjell.

Det gjør vondt å miste henne. Men det gir også rom for takknemlighet. Jeg kjenner på en dyp, indre takk for alt hun var og alt hun ga. For vennskapet. For fellesskapet. For alt vi delte. Og for at hun var en del av mitt liv.

Det er kanskje det kunsten og minnene har til felles: De fortsetter å leve, lenge etter at tiden har gått.

Dette innlegget er ikke en avslutning. Det er et minne og en fortsettelse. En takknemlig hilsen til et menneske som har satt dype spor i meg og i mange andre.

Takk for bildene, for samtalene, for stillhetene, for fargene.
Takk for motet, for klokskapen, for lekenheten.
Takk kjære fine Gerd.

Jeg kom hit for å finne trådene i manuset mitt, de som stadig glipper mellom fingrene mine. Men i stedet for å binde dem sammen, har jeg brukt dagene på å løsne. Knyte opp. Kutte.

Jeg har skrevet begynnelsen på denne historien så mange ganger at den nesten har mistet stemmen sin. Jeg har holdt fast ved setninger som om de var redningsbøyer, redd for at teksten skulle synke uten dem. Men nå skjønner jeg at mye må bort for at det som virkelig teller skal få puste.

Så jeg stryker. Strammer inn. Skreller vekk lagene, ett etter ett. Og det er frustrerende. Jeg kjenner på stresset over tiden som går, og hvor langt jeg trodde jeg skulle vært nå. Men under alt det som ryker, begynner noe å åpenbare seg. Noe klart. Noe sant.

Kanskje må man reise så langt nord som dette for å våge å stå i det nakne. I det uferdige. Her, hvor lyset ikke slipper taket på denne tiden og stillheten er dyp nok til at jeg hører min egen tvil. For jeg klarer også finne troen. Troen på at dette manuset, dette rotete, levende, sta prosjektet, faktisk kan bli bra.

Det må bare få slippe unna alt det som står i veien for det.

Denne skrivecampen i Lofoten har vært lenge planlagt. Jeg visste at jeg trengte tid og ro for å jobbe videre med boka min, og jeg visste at nettopp dette stedet så tett på fjellene, havet og minner kunne gi meg det. Men det jeg ikke visste da planene ble lagt, var at reisen hit også skulle bli en sorgreise.

I februar og mars mistet mitt søskenbarn og jeg begge våre mødre. To søstre, som begge har sine røtter her i Lofoten. Nå er vi tilbake i huset hvor de begge ble født. Våre oldeforeldres hjem. Et hus som rommer så mange historier, stemmer og avtrykk. Tiden sildrer gjennom nettet av måneder og år, strekker seg frem og tilbake før den løser seg helt opp. Og vi kjenner hvordan stillheten også kan snakke.

Det er vanskelig å sette ord på det å miste sin mamma. Selv når man vet at livet går mot slutten, selv når sykdom har preget mange av årene, så var jeg likevel ikke forberedt. På tomrommet. Den plutselige stillheten. Sorgen er både myk og rå. Den sitter i kroppen og i øyeblikkene som bare oppstår.

Her sammen med mitt søskenbarn, kjenner jeg også på en annen slags stillhet. Den gode. Den som finnes i felles minner og alt vi bare forstår uten forklaring. Vi er døtre, vi er etterkommere, vi er de som bærer videre. Vi tenker, vi leser, vi jobber med egne prosjekter, vi går, vi minnes. Vi ler også, masse.

Denne uken skriver jeg. Kanskje mer enn jeg trodde. Kanskje noe helt annet enn jeg trodde. Men først og fremst er jeg her. I alt det vemodige og alt det gode. Med lukten fra lyng, havet og med minnene som får puste fritt her ute.