Måned: april 2022

Forsiktig går jeg fotsporene tilbake. Jeg har ikke lyst å ødelegge de små avtrykkene, men mine føtter har blitt så mye større i løpet av årene som har gått.

Jeg kunne selvfølgelig tråkket ved siden av, men det virker så riktig å gå i de samme fotsporene jeg gikk, i mine barndoms somre her på Bjørnsand.

Her våkner minner om mine besteforeldre til live. Historier, lukten av hjemmebakt brød, kloke trygge besteforeldre som lot meg få være meg.

Hver eneste sommer var jeg her, sammen med min kusine. Og så mye rart vi gjorde, og ikke minst fikk lov til. Forresten, det var vel ikke alt vi spurte om lov til.

På mange måter ankres jeg fast til min barndom her. Her hvor naturen er helt uforandret. Og nå tråkker min kusine og jeg rundt på alle barndommens plasser og er så utrolig glad for at vi fikk oppleve alt det vi gjorde her ute. Og sender en tanke til våre forfedre som bosatte seg her uti havgapet, med alt slitet det må ha vært.

Det snører seg i brystet. Er jeg på vei til å bli gammel og sentimental?

Landskapet seiler forbi utenfor bilvinduet. På vei mot første stopp som er Kabelvåg. Skal ta inn på Casa-Familia for en overnatting, før turen går videre i morgen. Det jo praktisk og slippe å krype inn i kjelleren sent på kvelden for å sette på vannet. Ikke at jeg synes det er skummelt…

Sitter i bilen med min kusine. Til tider skravler vi hull i hodet på hverandre, men vi kan også være helt stille sammen. Naturen kommer mot oss. Himmelen er lys og varm. Mørke fjellsider bukker, havet hvisker og kniser. Hva er det med denne naturen her nord som er så overveldende?

Jeg spør meg selv om jeg orker en runde til, men svaret gir seg selv. Jeg er jo allerede på vei nordover. I bagasjen har jeg med meg pcen, to notatbøker og to nøye utvalgte romaner. I hodet har jeg sammendraget av nytt manus. I hjertet ligger temaet. I hendene vokser karakterene frem.

Det ligger en historie å vaker. Venter på at jeg skal kaste meg over den. Det er kanskje slik det er, at det hele tiden kommer enda en historie som må fortelles.

Nå reiser jeg hvert fall nordover for å prøve. Synopsis er klar. Karakterene utvikler seg. Vokser seg større, modigere og blir virkelige.
– Bare denne historien, sier jeg mens flytoget tar meg nærmere Gardemoen. Jeg må prøve.

Det beste stedet å komme inn i arbeidsflyt er blant fjellene, rett ut mot havet, i kjente omgivelser i nord. I tillegg skal jeg møte en fantastisk sparringspartner. Det kribler av forventning.

Jeg reiser av sted for å dykke ned i et nytt univers. Til historien jeg bare må fortelle. Snart inn på Gardemoen nå!