Måned: mai 2025

Med opplevelsen av sol, hav og kreative impulser i Spania, har jeg nå kommet hjem igjen. Det har vært en nydelig skrivereise, full av inntrykk, nye tanker og ro. Å skifte omgivelser gir ofte rom for nye perspektiver, og Altea og Albir leverte både vakre landskap, inspirasjon og nye bekjentskap.  

Jeg har jobbet med å utvikle en av karakterene mine. En mann som bærer på historier som etter hvert veves inn i fortellingen. Han har en viktig rolle i historien, og det har vært både utfordrende og givende å bli bedre kjent med ham. Å lytte til stemmen hans og forsøke å forstå hvordan han ser verden, åpner nye dører i skriveprosessen.

Men det er også noe eget med å komme hjem. Selv om jeg reiser bort for å hente påfyll, kjenner jeg ofte på hjemlengsel når jeg er borte for lenge. Jeg savner det kjente, rytmen i hverdagen, mine egne ting, menneskene, familien min og stillheten som bare finnes her.

Nå lander jeg sakte, lar inntrykkene fra reisen synke inn og gleder meg til å fortsette skrivearbeidet med nye farger i paletten.

Skriveprosessen er aldri helt stille. Selv når det går bedre, når språket begynner å bevege seg igjen og karakterene puster på nytt, finnes det en svak stemme i bakgrunnen. Kommer du egentlig til å få det til denne gangen?

Tvilen. Den går ved siden av meg, som en skygge jeg har lært å leve med. Før prøvde jeg å bli kvitt den eller overse. Nå forsøker jeg heller å akseptere at den er der uten å la den styre.

For midt i det hele, skriver jeg. Jeg holder fast i trådene, følger dem selv om de floker seg. Det går saktere noen dager, raskere andre. Men jeg er i gang. Jeg er i det. Og det betyr mer enn fraværet av tvil noensinne kunne gjort.

Kanskje er det nettopp derfor det går bedre nå. Fordi jeg har sluttet å vente på at det skal føles perfekt før jeg fortsetter. Jeg skriver, ikke fordi jeg er sikker, men fordi jeg vet at noe i meg trenger å bli skrevet.

Så jeg blir her litt til. Ved tastaturet, i denne prosessen, med tvilen som går stille ved siden av.

Dagene er fylt med arbeid. Albir og Altea er midlertidige kontor, med havet, fjellene og lyset som ramme. Etterhvert finner jeg ro, inspirasjon og en ny rytme i arbeidet. Men ikke helt uten kamp.

De første dagene fløt det. Alt var nytt, sansene åpne, ideene mange. Men etter hvert kommer motstanden, den velkjente følelsen av at teksten ikke vil samarbeide. At ordene mister kraften på vei fra hodet til skjermen og jeg som begynner å tvile.

Men jeg skriver videre. Kanskje det ikke gir mening, men jeg skriver noe. Jeg lar meg forstyrre av vinden, av bølgene, av en eldre mann som spiller gitar. Jeg fortsetter å møte teksten, selv om den ikke alltid vil møte meg.

Og plutselig løsner det. En vending i historien, en dypere stemme i språket, en setning jeg faktisk blir stolt av. Arbeidet er ikke ferdig, men noe viktig har skjedd. Nå kjenner jeg igjen gleden, leken, lysten. Det er gøy igjen. Det svinger og jeg får selvtillit.

Skriveprosessen er en reise i seg selv, med sine egne fjell og daler. Og akkurat nå kjennes det som jeg er på vei oppover.

Takk for at du følger meg.