Kategori: Uncategorized

Jeg kom hit for å finne trådene i manuset mitt, de som stadig glipper mellom fingrene mine. Men i stedet for å binde dem sammen, har jeg brukt dagene på å løsne. Knyte opp. Kutte.

Jeg har skrevet begynnelsen på denne historien så mange ganger at den nesten har mistet stemmen sin. Jeg har holdt fast ved setninger som om de var redningsbøyer, redd for at teksten skulle synke uten dem. Men nå skjønner jeg at mye må bort for at det som virkelig teller skal få puste.

Så jeg stryker. Strammer inn. Skreller vekk lagene, ett etter ett. Og det er frustrerende. Jeg kjenner på stresset over tiden som går, og hvor langt jeg trodde jeg skulle vært nå. Men under alt det som ryker, begynner noe å åpenbare seg. Noe klart. Noe sant.

Kanskje må man reise så langt nord som dette for å våge å stå i det nakne. I det uferdige. Her, hvor lyset ikke slipper taket på denne tiden og stillheten er dyp nok til at jeg hører min egen tvil. For jeg klarer også finne troen. Troen på at dette manuset, dette rotete, levende, sta prosjektet, faktisk kan bli bra.

Det må bare få slippe unna alt det som står i veien for det.

Denne skrivecampen i Lofoten har vært lenge planlagt. Jeg visste at jeg trengte tid og ro for å jobbe videre med boka min, og jeg visste at nettopp dette stedet så tett på fjellene, havet og minner kunne gi meg det. Men det jeg ikke visste da planene ble lagt, var at reisen hit også skulle bli en sorgreise.

I februar og mars mistet mitt søskenbarn og jeg begge våre mødre. To søstre, som begge har sine røtter her i Lofoten. Nå er vi tilbake i huset hvor de begge ble født. Våre oldeforeldres hjem. Et hus som rommer så mange historier, stemmer og avtrykk. Tiden sildrer gjennom nettet av måneder og år, strekker seg frem og tilbake før den løser seg helt opp. Og vi kjenner hvordan stillheten også kan snakke.

Det er vanskelig å sette ord på det å miste sin mamma. Selv når man vet at livet går mot slutten, selv når sykdom har preget mange av årene, så var jeg likevel ikke forberedt. På tomrommet. Den plutselige stillheten. Sorgen er både myk og rå. Den sitter i kroppen og i øyeblikkene som bare oppstår.

Her sammen med mitt søskenbarn, kjenner jeg også på en annen slags stillhet. Den gode. Den som finnes i felles minner og alt vi bare forstår uten forklaring. Vi er døtre, vi er etterkommere, vi er de som bærer videre. Vi tenker, vi leser, vi jobber med egne prosjekter, vi går, vi minnes. Vi ler også, masse.

Denne uken skriver jeg. Kanskje mer enn jeg trodde. Kanskje noe helt annet enn jeg trodde. Men først og fremst er jeg her. I alt det vemodige og alt det gode. Med lukten fra lyng, havet og med minnene som får puste fritt her ute.

Noen reiser har vært planlagt så lenge at det nesten føles som om de har pågått før de i det hele tatt har begynt. Nå skal jeg endelig gjennomføre en slik reise. Jeg pakker notatbøker, laptop og uferdige kapitler og setter kursen nordover, til Lofoten.

Dette er ikke bare en skrivecamp. Det er en reise hjemover, på flere plan. Lofoten er min mors hjemsted, og for meg har dette stedet alltid båret på en dyp følelse av tilhørighet. Barndommens somre utspilte seg her, i lukten av sjø, tang, midnattssol, lyden av traktor og måkeskrik. Å vende tilbake nå, med et skriveprosjekt i hjertet og hodet fullt av minner, føles som å gå i egne fotspor, med litt modigere skritt.

Jeg skal møte mitt søskenbarn, og sammen skal vi reise tilbake til våre mødres barndomshjem. Jeg håper det vil gi både inspirasjon og etterlengtet ro. Et rom for å lytte, kjenne etter og binde sammen noen av de løse trådene i bokprosjektet mitt.

Det kjennes symbolsk og riktig at det er akkurat her jeg skal skrive videre. Kanskje fordi historiene mine også handler om røtter, om tilhørighet og det å finne sin plass i verden. Og hvor bedre å gjøre det enn et sted som alltid har kjent meg, selv når jeg har vært borte?

Jeg gleder meg til å dele glimt fra reisen, både de ytre og de indre.