Jeg kom hit for å finne trådene i manuset mitt, de som stadig glipper mellom fingrene mine. Men i stedet for å binde dem sammen, har jeg brukt dagene på å løsne. Knyte opp. Kutte.

Jeg har skrevet begynnelsen på denne historien så mange ganger at den nesten har mistet stemmen sin. Jeg har holdt fast ved setninger som om de var redningsbøyer, redd for at teksten skulle synke uten dem. Men nå skjønner jeg at mye må bort for at det som virkelig teller skal få puste.
Så jeg stryker. Strammer inn. Skreller vekk lagene, ett etter ett. Og det er frustrerende. Jeg kjenner på stresset over tiden som går, og hvor langt jeg trodde jeg skulle vært nå. Men under alt det som ryker, begynner noe å åpenbare seg. Noe klart. Noe sant.
Kanskje må man reise så langt nord som dette for å våge å stå i det nakne. I det uferdige. Her, hvor lyset ikke slipper taket på denne tiden og stillheten er dyp nok til at jeg hører min egen tvil. For jeg klarer også finne troen. Troen på at dette manuset, dette rotete, levende, sta prosjektet, faktisk kan bli bra.
Det må bare få slippe unna alt det som står i veien for det.