Marianne Nymo

Skriveprosessen er aldri helt stille. Selv når det går bedre, når språket begynner å bevege seg igjen og karakterene puster på nytt, finnes det en svak stemme i bakgrunnen. Kommer du egentlig til å få det til denne gangen?

Tvilen. Den går ved siden av meg, som en skygge jeg har lært å leve med. Før prøvde jeg å bli kvitt den eller overse. Nå forsøker jeg heller å akseptere at den er der uten å la den styre.

For midt i det hele, skriver jeg. Jeg holder fast i trådene, følger dem selv om de floker seg. Det går saktere noen dager, raskere andre. Men jeg er i gang. Jeg er i det. Og det betyr mer enn fraværet av tvil noensinne kunne gjort.

Kanskje er det nettopp derfor det går bedre nå. Fordi jeg har sluttet å vente på at det skal føles perfekt før jeg fortsetter. Jeg skriver, ikke fordi jeg er sikker, men fordi jeg vet at noe i meg trenger å bli skrevet.

Så jeg blir her litt til. Ved tastaturet, i denne prosessen, med tvilen som går stille ved siden av.

Dagene er fylt med arbeid. Albir og Altea er midlertidige kontor, med havet, fjellene og lyset som ramme. Etterhvert finner jeg ro, inspirasjon og en ny rytme i arbeidet. Men ikke helt uten kamp.

De første dagene fløt det. Alt var nytt, sansene åpne, ideene mange. Men etter hvert kommer motstanden, den velkjente følelsen av at teksten ikke vil samarbeide. At ordene mister kraften på vei fra hodet til skjermen og jeg som begynner å tvile.

Men jeg skriver videre. Kanskje det ikke gir mening, men jeg skriver noe. Jeg lar meg forstyrre av vinden, av bølgene, av en eldre mann som spiller gitar. Jeg fortsetter å møte teksten, selv om den ikke alltid vil møte meg.

Og plutselig løsner det. En vending i historien, en dypere stemme i språket, en setning jeg faktisk blir stolt av. Arbeidet er ikke ferdig, men noe viktig har skjedd. Nå kjenner jeg igjen gleden, leken, lysten. Det er gøy igjen. Det svinger og jeg får selvtillit.

Skriveprosessen er en reise i seg selv, med sine egne fjell og daler. Og akkurat nå kjennes det som jeg er på vei oppover.

Takk for at du følger meg.

Dagene våre er en blanding av arbeid og undring. Vi skriver og maler, hver i vår prosess, men med et fellesskap som bærer. Noen ganger sitter vi i stillhet sammen, andre ganger går vi lange turer og snakker om det som ikke helt har fått form enda.

Og så treffer vi mennesker. Vi besøker et lite, lokalt galleri i utkanten av byen. Der møter vi en eldre kunstner som åpner døren for oss med det samme smilet som henger i penselstrøkene hans.

Vi rusler videre gjennom gamlebyen, opp trange smug til kirken med de blå kuplene på byens høyeste punkt. Vi sitter der lenge. Ingen forventninger, bare tilstedeværelse.

Etterpå snakker vi om skaperglede og motstand, om det å stå i sitt eget uttrykk uten å vite om det noen gang blir forstått. Disse fine samtalene gir reisen en dybde vi ikke kunne pakket med hjemmefra.