Noen dager er det som om ordene sitter fast et sted mellom hodet og tastaturet. Jeg leter etter den riktige rekkefølgen, meningen som skal bære teksten, men alt blir hengende i løse luften. Ordene kommer enkeltvis, men de vil ikke stille seg pent på rekke.
Manuset har fått hvile. Jeg kjenner hvor slitsomt det er å hente frem ordene igjen. Planen er å gå gjennom hele manuset. Lese, stryke ut, begynne på nytt, finne andre ord, nye måter å sette ordene sammen på. Noen steder er det som om språket er et puslespill der jeg mangler de viktigste brikkene. Det er noe som mangler, men hva?
Så jeg gir opp for en stund. Jeg reiser meg, tar på meg jakken og går ut. Sola varmer og trærne er fortsatt ivrige grønne, og jeg kjenner at tankene løsner litt for hver meter jeg går. Nede ved Drammensfjorden slår bølgene inn mot land, frem og tilbake. Jeg prøver slippe taket, både i meg selv og manuset.
Jeg ser utover. Pusten blir roligere, og kanskje, et sted mellom suset i hodet og stillheten, begynner ordene å løsne. Ikke alltid, men ofte nok til at jeg vender tilbake foran pc-en igjen og prøver på nytt.