Det har vært litt av en uke. Jeg tror jeg har følt alt som er å føles på. Lykke, redsel, anger, fryd, spenning og en dose melankoli.
Forrige lørdag starter jeg grytidlig med å signere 89 bøker. Noen blir kjørt rett på posten, mens resten blir med på rundtur i bygda og nabobygda. Noen bøker blir puttet i postkassa, andre hengt på dørklinka, mens noen får levert boka rett i hånden.
Boklansering i Koronans tid. Det er jo min første, jeg har ingen erfaring med bokprat, høytlesning eller det å stå i sentrumets lys. Så det er ganske fint å slippe å tenke på disse tingene.
Sakte går det opp meg, mens entusiastiske meldinger og gratulasjoner fyller mobilskjermen, at nå er boka på vei ut i verden. Hva skjer nå?
Jeg vil jo at mange skal lese, samtidig har jeg plutselig ikke lyst at noen skal lese. Nå kan mange vurdere arbeidet jeg har holdt på med de siste fem årene, og det oppleves ganske skummelt. Med ett er det ikke så kjekt, at andre skal lese.
Mandag blir boka tilgjengelig i nettbokhandel og bokhandel. Tirsdag angrer jeg hele utgivelsen. Onsdag ringer en god skrivevenn, hun er over av seg av begeistring etter første femti siders lesing. Skuldrene synker.
Torsdag får jeg fem nye meldinger fra fornøyde lesere. Fredag trener jeg en lenge forsømt kropp. Klumpen i magen forsvinner, utrente muskler rundt om på kroppen tar nemlig all oppmerksom.
Det er på tide å slippe boka helt fri. Jeg er fremdeles spent på hvordan boka blir tatt i mot, men er ikke lenger dødsredd. Jeg minner meg selv på at jeg har jo hele tiden visst at andre skal lese. Jeg vil jo det. Noen vil like boka, andre ikke og slik må det nesten være.
Nå skal boka få leve sitt eget liv. Jeg håper den kan være et pusterom, et fristed, noen timer bort fra alt som opptar oss akkurat nå. Ja, det hadde vært fint!