Min kinesiske farmor av Lars Saabye Christensen

Jeg har ikke lest en bok siden jul, noe som er helt ulikt meg. Det har faktisk vært litt vondt. For hvor deilig er ikke det å reise av sted inn i bøkenes univers.

Jeg har bare ikke fått det til. Jeg har åpnet bok etter bok. Ordene har subbet rundt, ikke klart å få ordentlig tak i meg. Det har vært ganske kjipt siden jeg elsker å lese bøker. Men i helgen løsnet det!

Det måtte altså en kinesisk farmor, eller Lars Saabye Christensen til, for å vekke leseren i meg. Leseren som har ligget altfor lenge i dvale.

Det er et nydelig familieportrett Lars Saabye Christensen tegner i sin siste bok. Farmoren hans var ikke kinesisk som tittelen antyder. Hun var dansk. Og i 1906 la hun ut på en reise til Hongkong for å leve med ektemannen som hadde fått jobb der. Historien om hva farmoren og farfaren foretok seg i Hongkong har fasinert Lars Saabye Christensen siden han var barn.

Farmoren som han møtte noen få ganger, fikk stor betydning for at han valgte å bli forfatter. Lars Saabye Christensen sier selv i et intervju at han skriver ikke lenger for å finne seg selv, men for å finne de andre. Og det er denne jakten vi er med på i boka, jakten på farmorens historie og sjel.

Det er en bok som handler mye om tilhørighet.

Det får meg til å tenke på min egen farfar som jeg aldri traff. Han døde nesten 45 år gammel i 1941. Pappa var 15 år den gang. Nå er også pappa borte. Det går opp for meg at det jeg ikke vet om min farfar, er så mye mer enn det jeg vet. Hvem var han egentlig? Hvem var han foruten familiefar, gruvearbeider og gårdbruker?

Dette er en vakker bok som pirrer min nysgjerrighet til og utforske min egen tilhørighet. Jeg hadde ingen kinesisk farfar. Men en samisk farfar viser det seg.   

Demens angår oss alle

Det er naturlig å reagere med sterke følelser når en av sine nærmeste rammes av demens. I Gryende hvitt skriver jeg om hvordan Einy opplever å miste moren sin til denne sykdommen.

Einys mamma som alltid mestret en hver situasjon. Alltid sterk og stødig. Alltid visste råd. Med ett virrer hun hjelpeløst rundt, kommer med mistenksomme utrop og mestrer ikke hverdagen. Det er som moren segner om under tyngden av alle tapene. Og Einy forstår at dette er begynnelsen på den lange, tunge veien mot sykehjemmet.

Einy er enebarn og har ingen å dele byrdene med. Hun kjenner sin egen hjelpeløshet i møte med moren. Følelsen av aldri å strekke til og skyldfølelse overskygger alle andre følelser. Hun havner i en livskrise og mister evnen til å tenke konstruktivt. Hjernen reagerer ikke lenger rasjonelt. I fortvilelse lener hun seg inntil moren, men moren tar henne ikke i mot.

Da er det lett å føle seg helt alene i denne verden. For hvem kan forstå?

Ubevisst bærer Einy en forventing i seg om at ting skal være som før. At mamma skal gjenoppstå klar og være ved sine fulle fem. Men mamma kommer ikke tilbake. Ikke slik hun engang var. Likevel, i små glimt er moren der. Blikket som en kort stund våkner til liv. En glød som farer over ansiktet. Einy forsøker å bygge en bro mellom livet slik hun ønsker det skal være og livet slik det er.

Bærer man byrden helt alene som pårørende, blir man raskt utslitt og mister evnen til å tenke konstruktivt. Hvert år får ca 10.000 nye personer denne sykdommen. I underkant av 100.000 mennesker lider av demens, i følge Nasjonalforeningen for folkehelse. Sjansen er ganske liten at vi i årene som kommer kan leve livet helt uten å møte demens på nært hold.

Les Gryende hvitt og hvordan Einy opplever å miste moren sin til denne sykdommen.

Har dere smakt Kleppmelk?

Det er god kunstnermat, tør jeg påstå. Det falt i hvert fall i smak hos kunstnerne Gerd Grimsø og Rachel Wolfe under oppholdet ved AIR-Kjerringøy.

Jeg kommer stadig tilbake til oppholdet på Kjerringøy. Fjellene, havet og stillheten. Naturen treffer noe dypt inni meg. Som barn reiste jeg hver sommer nordover til mine besteforeldre. Selv om jeg ikke er oppvokst i nord, så føles det som å komme hjem hver gang jeg reiser nordover. Og gode barndomsminner er mors Kleppmelk toppet med sukker og kanel.

Kleppmelk

Nå har det seg slik at store deler av handlingen i boka, Gryende hvitt er lagt nordover. Så mens jeg jobbet med boka på Kjerringøy, føltes det naturlig å spe på med litt barndomsminner om mors Kleppmelk. Litt for å sette meg i stemningen. Mest av alt, fordi jeg elsker Kleppmelk. Og Kleppmelk ble det, til stor stas på gården i Nevelsfjord. For dere som ikke har smakt denne hvite suppa, så høres det ikke så fristende når jeg forteller hva det er. Så jeg lar det være.

Men hvorfor har jeg lagt deler av handlingen i boka nordover? Ja, en stund lurte jeg på dette selv. For det hele starter så fint i Drammen, og lenge hadde jeg tenkt at det er der det meste av handlingen skal foregå. Men det er lett å skrive seg bort. Og det var vel det jeg gjorde.

Jeg skrev meg rett og slett nordover.

Jeg tror det er røttene mine som prater til meg når jeg skriver. Fjellene, havet, dialekten. Det er opplevelsen fra barndommen, tryggheten, stillheten, det å være til stede i livet, være sammen med besteforeldre og være i naturen. De ville, barske fjellene berører meg. Jeg støtter med til dem. De beskytter meg. De retter meg opp.

Så da datteren i boka skulle reise hjem, reiste hun bare nordover. Selv om jeg ikke hadde planlagt det, ble det slik. Og Einy, hun trenger også disse fjellene å støtte seg til. Og Kleppmelk, selvfølgelig er hun veldig glad i Kleppmelk.