Marianne Nymo

Jeg ble oppringt av Arild fra Kolofon forlag med beskjed om å gjøre meg klar til bokbad. Nå skal det bades og bademester er Stig Nilsson. Hvorfor kalles forfatterintervjuer for bokbad?

Bokbad ble et begrep etter kulturprogrammet Bokbadet. Programmet gikk på NRK TV fra 1996-2004 på Rockefeller, som jo er bygget på Gamle Torggata Bad. Nå brukes begrepet bokbad landet rundt når det skal gjennomføres forfatterintervjuer. Men det er lett å få andre bilder i hodet. Jeg gjør i hvert fall det.

Det opprinnelige boktreffet hos Norli Eldorado kan jo ikke gjennomføres i disse dager. Så forlaget erstatter boktreffet med digital presentasjon av forfatter og bok. Slike løsninger begynner nesten å bli vanlige. Men vil det fungere? Og er det ikke litt skummelt at det blir filmet slik at jeg kan høre og se det selv?

Inne på forlaget har de rigget i stand studio. Hver forfatter får sin tilmålte tid og alt gjennomføres i henhold til smittevernregler. Selv om jeg aller helst ønsker å få spørsmålene i forkant av badingen, var dette ikke en mulighet. Det blir visst bedre når alt gjennomføres som en spontan samtale.

Jeg er ikke enig. Men blir ikke hørt. For hvor vanskelig kan det være å få spørsmål om boka jeg skrevet på i 5 år? Ganske vanskelig. Da jeg kjører innover til forlaget har jeg nemlig glemt hva boka handler om. Det virker som alt er blåst bort.

Det gikk bra. Selvfølgelig gjorde det det. Forfatterkollega Lena Løvland som kommer ut med barneboka Mormor blir borte, er akkurat ferdig med sitt bokbad og vi får tid til å prate litt. En kopp kaffe hjelper også. Og alle folkene på forlaget. Når bademesteren selv mener det hele går bra. Så tror jeg også på det.

Bokbadet kommer som podcast i mars. Skal jeg se på det? Tror ikke det.

Tenk deg at ved siden av deg sitter moren din. Hun spør hvem du er. Du vet hun spør etter deg når du ikke er der. Og når du er der, kjenner hun deg ikke igjen. Men vi kan godt snu det. Ved siden av deg sitter en dame du aldri har sett. Hun sier hun er datteren din.

Begrepet dement betyr: «uten sinn» eller «uten forstand». De som har demens har like mye sinn som deg og meg. De sanser og opplever. Demens rammer ferdigheter og språk, ikke følelsene. Følelser er det siste som forsvinner hos personer med demens. Hjertet er like helt. Selv om hjertet kanskje virker lukket, kan man lete etter veier å åpne det igjen.

Demensrammede er helt avhengig av måten de blir møtt på. Sånn er det for Victoria også, i boka Gryende hvitt. Når sorgen over ektemannen ruller innover henne, og den unge hjelperen anerkjenner sorgen, og samtidig passer på at hun ikke blir i den, men lar sorgen bevege seg videre. Da hjelpes Victoria gjennom de vonde følelsene. Men når det er mye uro rundt henne, forplanter denne uroen innover henne og hun blir redd. Og Victoria mister seg selv.

Å være et menneske i møte med et annet menneske – hvorfor er det så vanskelig med mennesker med en demenssykdom?

Det har vært litt av en uke. Jeg tror jeg har følt alt som er å føles på. Lykke, redsel, anger, fryd, spenning og en dose melankoli.

Forrige lørdag starter jeg grytidlig med å signere 89 bøker. Noen blir kjørt rett på posten, mens resten blir med på rundtur i bygda og nabobygda. Noen bøker blir puttet i postkassa, andre hengt på dørklinka, mens noen får levert boka rett i hånden.

Boklansering i Koronans tid. Det er jo min første, jeg har ingen erfaring med bokprat, høytlesning eller det å stå i sentrumets lys. Så det er ganske fint å slippe å tenke på disse tingene.

Sakte går det opp meg, mens entusiastiske meldinger og gratulasjoner fyller mobilskjermen, at nå er boka på vei ut i verden. Hva skjer nå?

Jeg vil jo at mange skal lese, samtidig har jeg plutselig ikke lyst at noen skal lese. Nå kan mange vurdere arbeidet jeg har holdt på med de siste fem årene, og det oppleves ganske skummelt. Med ett er det ikke så kjekt, at andre skal lese.

Mandag blir boka tilgjengelig i nettbokhandel og bokhandel. Tirsdag angrer jeg hele utgivelsen. Onsdag ringer en god skrivevenn, hun er over av seg av begeistring etter første femti siders lesing. Skuldrene synker.

Torsdag får jeg fem nye meldinger fra fornøyde lesere. Fredag trener jeg en lenge forsømt kropp. Klumpen i magen forsvinner, utrente muskler rundt om på kroppen tar nemlig all oppmerksom.

Det er på tide å slippe boka helt fri. Jeg er fremdeles spent på hvordan boka blir tatt i mot, men er ikke lenger dødsredd. Jeg minner meg selv på at jeg har jo hele tiden visst at andre skal lese. Jeg vil jo det. Noen vil like boka, andre ikke og slik må det nesten være.

Nå skal boka få leve sitt eget liv. Jeg håper den kan være et pusterom, et fristed, noen timer bort fra alt som opptar oss akkurat nå. Ja, det hadde vært fint!