Forsiktig går jeg fotsporene tilbake. Jeg har ikke lyst å ødelegge de små avtrykkene, men mine føtter har blitt så mye større i løpet av årene som har gått.
Jeg kunne selvfølgelig tråkket ved siden av, men det virker så riktig å gå i de samme fotsporene jeg gikk, i mine barndoms somre her på Bjørnsand.
Her våkner minner om mine besteforeldre til live. Historier, lukten av hjemmebakt brød, kloke trygge besteforeldre som lot meg få være meg.
Hver eneste sommer var jeg her, sammen med min kusine. Og så mye rart vi gjorde, og ikke minst fikk lov til. Forresten, det var vel ikke alt vi spurte om lov til.
På mange måter ankres jeg fast til min barndom her. Her hvor naturen er helt uforandret. Og nå tråkker min kusine og jeg rundt på alle barndommens plasser og er så utrolig glad for at vi fikk oppleve alt det vi gjorde her ute. Og sender en tanke til våre forfedre som bosatte seg her uti havgapet, med alt slitet det må ha vært.