Forfatter
Sola smelter snøen som natten fryser til is. Men det er sola som vinner. Hun spiller på lag med vinden. Vi snører godt igjen jakka. Marka titter frem, gul og pjuskete. Fuglene flyr i par oppunder himmelen. Kurtiserer. Ørna holder øye med oss her nede.
Det buldrer i fjellsidene når frosten slipper taket. Sola tar mer plass. For hver kveld merker vi at kvelden blir kortere.
Det går mot vår i Lofoten.
Jeg har reist nordover. Egentlig var det meningen å være en kombinert skrive- og promoteringstur, men Koronaen satte sine begrensninger på promoteringen.
Jeg tror jeg kan skrive over alt. Det er ikke nødvendig å reise av sted for å skrive. Men historien om Einy og Victoria sitter enda i meg, og de slipper ikke taket helt. Derfor er det godt å skifte litt omgivelser. Ny giv. Ny historie.
Det er det en gradvis prosess å begynne å skrive på noe nytt. Jeg bruker litt tid på å organisere ordene. Så må jeg ut i naturen. Skru på alle sansene. Og det skal jeg si jeg får gjort her i ville vakre Lofoten. Så bor jeg i mine oldeforeldres hus, som lager lyder som bare gamle hus kan.
Litt problemer med å sove de to første nettene. Heldigvis har jeg søskenbarnet mitt her, som er like skvetten. Men nå går det bare fint. Nå er vi gode venner med både huset, naturen og alle våre forfedre.
Men tissebøtta…vi beholder den på loftet om natta. Foreløpig.
Jeg har fått så mange tilbakemeldinger på boka at jeg er helt satt ut. Og det har jeg vært en liten stund nå. Helt sjakk matt!
Det er ganske nervepirrende å gå slik å vente på en slags mottagelse der ute. Hvordan opplever leserne historien? Hvordan opplever de boka med utgangspunkt i sin historie og sine opplevelser? Hvordan leser de historien gjennom sine øyne?
For alt vi har med oss, farger vår opplevelse når vi leser. Vi trekker frem våre minner og maler frem historien vi leser, ved bruke av vår fargepalett. Vi bruker de fargene vi har tilgang til, de vi tenker passer best. Og det bildet som males frem er jo helt unikt, enten det er fint eller mindre fint.
Når jeg skriver, prøver jeg å lage små betydningsfulle prikker, ikke for mange og ikke for få, men akkurat passe. Slik at leseren selv kan trekke linje mellom prikkene. Ofte kommer helt andre bilder frem enn de jeg har hatt mens jeg har skrevet.
En leser sa til meg at; «Marianne, jeg vet at huset i Konggata egentlig ligger i den nedre delen, men for meg ligger huset et annet sted.» En annen sa til meg at; «Det var så vondt å lese at jeg måtte lese sakte. Min egen mor var dement og mange av de opplevelsene jeg hadde med henne kom opp igjen. Men da boka var over kunne jeg tenke på disse minnene på en fin måte.»
Jeg blir så berørt. Og så engasjert over å høre hvordan historien tar form og lever videre ute.
Så litt skryt. Det må jo til det og. Jeg har vært ukas indieforfatter hos Coffeeread.no, som er en studentforening ved SIO for alle litteraturinteresserte i Oslo. Fikk en knakende bra anmeldelse og ble til og med intervjuet. Fagbladet Sykepleien har også vært kontakt med meg, og jeg kan røpe at de har intervjuet meg i forbindelse med boka.
Med så mye fokus i det siste, legger jeg merke til at det ikke er så bra for meg å være så navlebeskuende. Boka stjeler så mye tid, og jeg er så opptatt av å promotere. Jeg vet jo det er en del av dette å skrive, for jeg vil at mange skal lese. Men jeg har ikke godt av å være her for lenge. Det opptar for mye av tankene mine. Jeg vil videre. Ikke tilbake. Jeg vil bare ha normale skrivedager, arbeidsoppgaver og hverdager.
Nå kjenner at jeg vil videre til neste skriveprosjekt…