Marianne Nymo

I dag fikk jeg endelig oppleve noe jeg har lengtet etter lenge: et besøk på Nerdrum-museet i Stavern. Det var en reise ikke bare inn i et museum, men inn i en verden skapt av en kunstner som nekter å bøye seg for tidens krav og skiftninger.

Odd Nerdrum har ikke bare en imponerende produksjon bak seg; at han har vært den mest markante kraften for revitaliseringen av klassisk figurasjon i Norge. Det slo meg, der jeg gikk fra sal til sal, hvordan mange av hans livsverk med både utførelsen og størrelser henter inspirasjon fra barokkens storhetstid. Det er som om han har løftet en hel epoke opp fra glemselen og gir den nytt liv, på sine egne premisser.

De store, mørke bildene grep meg på en måte som få kunstverk gjør. De føltes ikke bare som malerier; de er som portaler inn i dypere lag av menneskelig erfaring av smerte, apokalyptisk lengsel, håp og forfall. Det er som om rommet rundt meg forsvinner, og jeg står alene i møte med det evige.

Jeg går ut i Staverns lyse vårdag med en merkelig følelse av å ha vært på en reise langt bort, til en annen tid, kanskje også til et annet indre landskap. Odd Nerdrum minner oss på noe vi lett glemmer i vår egen tid: At stor kunst ikke handler om å være oppsiktsvekkende, men om å være sann.

Det er spesielt å oppleve Nerdrums verker i virkeligheten, de levende skyggene, verdens ende, giften, lyset og mørket. Her merker man kampen mellom skjønnheten og mørket, slik den kan uttrykkes gjennom en livslang hengivelse til kunsten.

Det er noe nesten hellig ved det øyeblikket når et menneske åpner opp og deler sin historie med deg. Ikke en påfunnet, glattet versjon, men den ekte. Ufiltrerte minner, levd liv. Jeg har fått møte mennesker som bærer med seg erfaringer fra en tid og et verdenssyn som i dag ofte overses eller glemmes. Tidsvitner. Eldre stemmer. Urfolk som har levd og fortsatt lever i samspill med naturen. Ikke mot den.

Samtalene handler ikke bare om fortid, men om noe dypt aktuelt. De handler om rettigheter. Om verdighet. Om hvordan mennesket en gang var en del av naturens rytmer, og hvordan det forholdet har endret seg, ofte på bekostning av både miljøet og de menneskene som fortsatt forsøker å leve i pakt med det.

Å høre dem fortelle har vært sterkt. Ubehagelig, til tider. For det de forteller er ikke pyntet på. Det handler om tap av land, av språk, av respekt. Men det handler også om motstand. Om stolthet. Om visdom som er båret gjennom generasjoner, og som fortsatt lever i fortellingene deres.

Jeg lytter, og kjenner meg liten. For hvem er jeg, som skal forsøke å formidle dette videre? Jeg er ikke en del av deres historie, jeg eier den ikke. Jeg kan ikke fullt ut forstå. Men jeg kan lytte. Jeg kan ta imot, og jeg kan forsøke å bære det med meg i arbeidet mitt med respekt og med ydmykhet.

Noe av det mest krevende og vakreste med disse samtalene er å merke hvordan mennesket og naturen ikke skilles i deres fortellinger. De er vevd sammen. Gjensidig påvirket. Det er et blikk på verden som ikke setter mennesket øverst, men i kretsløp med alt levende. Dette blikket forsøker jeg å skrive meg inn i. Ikke for å tale på deres vegne, men for å åpne rommet for andre til å lytte. Til å huske. Til å se.

Det er ensomt, dette arbeidet. Mange av samtalene skjer i stillhet etterpå, når stemmen deres fortsatt sitter i kroppen min og jeg prøver å finne formen, setningene, tonene som kan bære det frem. Men det er også meningsfullt. Jeg vet hvorfor jeg skriver. Jeg vet hva jeg forsøker å løfte frem.

Det er ikke min historie, men den angår oss alle.

Å skrive en roman er ikke én lang, rett strek fra idé til ferdig bok. Det er et virvar av stier, noen bråstopp og mange uventede vendinger. Akkurat nå er jeg dypt inne i arbeidet med min nye roman. Hver dag åpner jeg dokumentet med en blanding av forventning og frykt. Og likevel så vender jeg tilbake, dag etter dag.

Skrivingen har blitt et rom jeg går inn i. Et sted hvor virkeligheten skyves til side og ordene får styre. Noen dager flyter språket, karakterene lever sitt eget liv, og det føles som jeg bare skriver ned det de allerede vet. Andre dager er hver setning som å dra en rusten sykkel oppover en gjørmete bakke.

Men det er også akkurat dette som fascinerer meg. Skriving er både håndverk og magi. Disiplin og drøm. Å skrive er å forsøke å fange det uhåndgripelige. Et menneskesinn, en følelse, en tid, i noe så konkret som bokstaver på en skjerm.

Når jeg skriver, prøver jeg å lytte. Ikke bare til karakterene mine, men til språket. Hvordan det bøyer seg, hvor det stritter imot. Jeg spør meg selv: Hva prøver denne scenen å si, egentlig? Hva ligger mellom linjene? Og hvordan kan jeg gjøre leseren til en medoppdager og ikke bare en tilskuer?

Skriving handler ikke bare om inspirasjon, men om vilje. Om å møte stillheten og stole på at noe vil vokse frem der. Og det gjør det, alltid. Noe vokser. Noe forandrer seg. Jeg forandrer meg.

Jeg skriver fordi jeg må. Fordi historiene banker på. Og fordi jeg tror på litteraturens kraft – til å åpne opp rom mellom mennesker, til å stille spørsmål vi ellers ikke tør stille, til å speile og utfordre.

Akkurat nå er jeg midt i romanens hjerte. Jeg vet ikke helt hvor det ender, men jeg skriver videre. Ett ord av gangen. Ett liv mellom linjene.