Det er god kunstnermat, tør jeg påstå. Det falt i hvert fall i smak hos kunstnerne Gerd Grimsø og Rachel Wolfe under oppholdet ved AIR-Kjerringøy.
Jeg kommer stadig tilbake til oppholdet på Kjerringøy. Fjellene, havet og stillheten. Naturen treffer noe dypt inni meg. Som barn reiste jeg hver sommer nordover til mine besteforeldre. Selv om jeg ikke er oppvokst i nord, så føles det som å komme hjem hver gang jeg reiser nordover. Og gode barndomsminner er mors Kleppmelk toppet med sukker og kanel.
Nå har det seg slik at store deler av handlingen i boka, Gryende hvitt er lagt nordover. Så mens jeg jobbet med boka på Kjerringøy, føltes det naturlig å spe på med litt barndomsminner om mors Kleppmelk. Litt for å sette meg i stemningen. Mest av alt, fordi jeg elsker Kleppmelk. Og Kleppmelk ble det, til stor stas på gården i Nevelsfjord. For dere som ikke har smakt denne hvite suppa, så høres det ikke så fristende når jeg forteller hva det er. Så jeg lar det være.
Men hvorfor har jeg lagt deler av handlingen i boka nordover? Ja, en stund lurte jeg på dette selv. For det hele starter så fint i Drammen, og lenge hadde jeg tenkt at det er der det meste av handlingen skal foregå. Men det er lett å skrive seg bort. Og det var vel det jeg gjorde.
Jeg skrev meg rett og slett nordover.
Jeg tror det er røttene mine som prater til meg når jeg skriver. Fjellene, havet, dialekten. Det er opplevelsen fra barndommen, tryggheten, stillheten, det å være til stede i livet, være sammen med besteforeldre og være i naturen. De ville, barske fjellene berører meg. Jeg støtter med til dem. De beskytter meg. De retter meg opp.
Så da datteren i boka skulle reise hjem, reiste hun bare nordover. Selv om jeg ikke hadde planlagt det, ble det slik. Og Einy, hun trenger også disse fjellene å støtte seg til. Og Kleppmelk, selvfølgelig er hun veldig glad i Kleppmelk.