Hvorfor jeg skriver om demens

Mange har spurt meg om hvorfor demens er tema i boka. Som sykepleier har jeg møtt mange mennesker med ulike typer demenssykdom. Mennesker med lange rike liv som har fått deler av livet frarøvet.

Jeg har møtt kloke pårørende og kollegaer med et brennende engasjement. Jeg har møtt ektefelle som tok med kona på jobb, fordi han ikke torde la henne være alene hjemme. Jeg har hørt Åse synge til tross for manglende språk. Jeg har møtt helsearbeideren som var «in it for the money» som burde funnet seg en annen jobb, og opplevd hvordan uroen forplantet seg til den demente. Jeg har sett datter som ble kalt mamma, som svarte ja, og skapte et tindrende lys i de blå øynene. Jeg har sett små mirakler fordi helsepersonell synger en helt spesiell sang. Jeg har sett Ruth slippe rullatoren og rette ryggen, fordi hun skulle gå tur med hunden Nicky. Jeg har sette magiske øyeblikk fordi helsepersonell tok med Reidar til hoppbakken. Jeg har sett hva alt dette gjør med både pårørende, demensrammede og kollegaer.

Mange av disse møtene har bidratt til at jeg ville skrive om temaet. Selv om sykdommen er brutal og nådeløs, har jeg opplevd noe lindrende også. For i mange av disse møtene ligger det et et slags håp om å nå inn i det friske bak det syke. Et håp om at det går an å skape verdighet.  

Så jeg valgt meg demens.

Og etter hvert kom Victoria og Einy til meg. Og vi ble så godt kjent med hverandre at jeg kunne skrive historien de fortalte meg.

I tiden jeg arbeidet med bokprosjektet har jeg også møtt mange pårørende som har delt sin historie med meg. Jeg har venner som er nært berørt av sykdommen. Jeg har møtt mennesker med demens som har fortalt meg hvordan de opplever dagene sine. Jeg har møtt en dame som fortalte meg hvordan hun oppdaget at noe var galt. Jeg har møtt ektefellen som fortalte meg at han oppdaget det to år tidligere.

Så jeg skriver for alle dere. Ikke om dere. For min historien handler om Victoria og Einy. Men jeg skriver om noe dere kan kjenne dere igjen i, og kanskje til og med finne en slags trøst i. Det er hva jeg håper.

Snart kan du lese alt i boka Gryende hvitt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *