«Dere eksperimenterer med to sjangre som er så ulike at det truer med fullstendig kulturkollisjon, men balansegangen gjennomføres med hårfin presisjon. Vi liker konseptet.» skrev Lyrikkforlaget om manuset.
Og dermed stod jubelen i taket. Vi har jo hatt troen stort sett hele veien. Men klart vi har hatt noen «pit stopper» innimellom, for å spørre oss selv om dette er mulig. Og en av fordelene med å være to forfattere er at når den ene har mistet litt troen, så har den andre faktisk vært positiv. På den måten har vi klart å drive skriveprosjektet hele tiden fremover.
Eirik Andersen er utdannet sommelier. Vinkelner på norsk. Han kan vin. Det kan ikke jeg, men jeg liker vin da. Jeg skriver blant annet lyrikk. Eirik sier at han ikke «kan» lyrikk. Han har sannsynligvis aldri tidligere lest så mye poesi som han har gjort under arbeidet med denne boka. Og jeg kan si, om det blir mellom oss, at han har jammen sine meninger om det og.