Det snører seg i brystet. Er jeg på vei til å bli gammel og sentimental?
Landskapet seiler forbi utenfor bilvinduet. På vei mot første stopp som er Kabelvåg. Skal ta inn på Casa-Familia for en overnatting, før turen går videre i morgen. Det jo praktisk og slippe å krype inn i kjelleren sent på kvelden for å sette på vannet. Ikke at jeg synes det er skummelt…
Sitter i bilen med min kusine. Til tider skravler vi hull i hodet på hverandre, men vi kan også være helt stille sammen. Naturen kommer mot oss. Himmelen er lys og varm. Mørke fjellsider bukker, havet hvisker og kniser. Hva er det med denne naturen her nord som er så overveldende?