Kategori: Uncategorized

Noe av researchen jeg gjør er konkret: intervjuer, bøker, podkaster, dokumentarer. Andre ganger består den av lange timer alene med tankene mine – forsøke å føle meg frem til hva en karakter ville kjent, sagt, gjort. Og akkurat der, i det strevet etter å forstå, kan ensomheten komme snikende.

For det finnes ingen manual. Ingen fasit. Bare det stille arbeidet med å nærme seg noe så sannferdig som mulig, uten at det blir overforklart, uten at leseren merker alt som ligger bak. Ironisk nok er det nettopp det som kjennetegner god research: at den ikke synes. Men jeg kjenner den. Kroppen min kjenner den. Timene med lesing, med notater jeg aldri bruker, med spørsmål jeg ikke får svar på.

Det hender jeg spør meg selv: Er det virkelig nødvendig? Kunne jeg ikke bare funnet på noe? Men hver gang lander jeg på det samme: Ja, det er nødvendig. Fordi fiksjonen fortjener respekt. Fordi karakterene mine fortjener å være troverdige. Fordi leseren merker det når noe er sant. Når noe stemmer.

Og midt i det hele, i denne krevende, ofte tause prosessen, finnes det også et slags fellesskap. Ikke med andre mennesker, nødvendigvis – men med dem jeg prøver å forstå. Og kanskje, kanskje, er det der ensomheten får et annet ansikt. Den blir en del av forbindelsen. En bro.

Jeg skriver fordi jeg må. Jeg gjør research fordi jeg må. Og jeg prøver, så godt jeg kan, å være tro mot det jeg forsøker å skrive frem: en virkelighet, selv i fiksjonens form.

Det sies ofte at skjønnlitteratur handler om å dikte. Å finne på. Å skape verdener fra ingenting. Og ja, det stemmer. Men det stemmer bare delvis. For under all fiksjonen, alle de oppdiktede menneskene og stedene, må det finnes en kjerne av sannhet. Noe som stemmer. Noe som holder fortellingen fast i virkeligheten, så den ikke svever av gårde uten bakkekontakt.

Derfor gjør jeg research. Noen ganger mye mer enn jeg kanskje vil innrømme. Og det er ikke alltid glamorøst. Faktisk er det ofte tungt. Og ensomt.

Å skrive en roman for voksne krever mer enn bare fantasi. Det krever innsikt i steder jeg aldri har vært, i liv jeg ikke selv har levd, i erfaringer som ligger langt unna mine egne. Det krever at jeg spør, leser, leter, og tviler. At jeg setter meg inn i alt fra psykologiske tilstander til geografiske detaljer, historiske hendelser, dagligdagse rutiner i hverdager jeg aldri har hatt. Og dette skjer ofte før jeg skrive en setning.

Jeg tenker, føler, observerer og noen ganger blir jeg utrolig sliten av å være i denne fasen. Det hjelper å ta et skritt av gangen og ikke tenke for langt frem. Sanke og samle.

Så gøy med mange folk på åpningen av utstillingen «Søsken», og jeg fikk det ærefulle oppdraget med å ønske alle velkommen.

Det var stor stemning og gøy med så stor respons på utstillingen. Hans Ragnar og Gerd blomstret og pratet med alle som hadde spørsmål eller kommentarer. Bildene, kunstnerne og menneskene som kom, skapte en unik stemning på Snorre Art. Filmteamet summet rundt og filmet fra åpningen.

Jeg hadde tatt med meg «Gryende hvitt» og «Vin møter poesi», og fikk anledning til å prate om bøkene med de som var interesserte. Og jammen overrasket noen søskenbarn med å stikke innom, og det ble jo ekstra stas.