Kategori: Uncategorized

Å skrive en roman er ikke én lang, rett strek fra idé til ferdig bok. Det er et virvar av stier, noen bråstopp og mange uventede vendinger. Akkurat nå er jeg dypt inne i arbeidet med min nye roman. Hver dag åpner jeg dokumentet med en blanding av forventning og frykt. Og likevel så vender jeg tilbake, dag etter dag.

Skrivingen har blitt et rom jeg går inn i. Et sted hvor virkeligheten skyves til side og ordene får styre. Noen dager flyter språket, karakterene lever sitt eget liv, og det føles som jeg bare skriver ned det de allerede vet. Andre dager er hver setning som å dra en rusten sykkel oppover en gjørmete bakke.

Men det er også akkurat dette som fascinerer meg. Skriving er både håndverk og magi. Disiplin og drøm. Å skrive er å forsøke å fange det uhåndgripelige. Et menneskesinn, en følelse, en tid, i noe så konkret som bokstaver på en skjerm.

Når jeg skriver, prøver jeg å lytte. Ikke bare til karakterene mine, men til språket. Hvordan det bøyer seg, hvor det stritter imot. Jeg spør meg selv: Hva prøver denne scenen å si, egentlig? Hva ligger mellom linjene? Og hvordan kan jeg gjøre leseren til en medoppdager og ikke bare en tilskuer?

Skriving handler ikke bare om inspirasjon, men om vilje. Om å møte stillheten og stole på at noe vil vokse frem der. Og det gjør det, alltid. Noe vokser. Noe forandrer seg. Jeg forandrer meg.

Jeg skriver fordi jeg må. Fordi historiene banker på. Og fordi jeg tror på litteraturens kraft – til å åpne opp rom mellom mennesker, til å stille spørsmål vi ellers ikke tør stille, til å speile og utfordre.

Akkurat nå er jeg midt i romanens hjerte. Jeg vet ikke helt hvor det ender, men jeg skriver videre. Ett ord av gangen. Ett liv mellom linjene.

Det er en underlig balansegang. Jeg er forfatter, ikke dokumentarist. Jeg dikter. Jeg forvandler. Men bak fiksjonen finnes disse stemmene, disse blikkene, disse stillhetene. Og de følger meg, hele veien gjennom manuset.

Noen ganger kan jeg nesten høre dem, de jeg snakket med. Måten de formulerte seg på. Pausene mellom setningene. Hvordan de valgte å fortelle, hva de ikke sa. Og jeg håper at jeg klarer å ivareta det. Ikke for å gjengi ordrett, men for å fange en sannhet som er større enn detaljer: følelsen av et liv, en tid, en erfaring.

Disse samtalene minner meg på hvorfor jeg skriver. Ikke bare for å underholde, men for å bevare. For å formidle. For å åpne rom i oss som leser, og bygge broer mellom tider, mennesker, minner.

Og kanskje er det akkurat dette som er det vakreste med å skrive skjønnlitteratur: Å få være et bindeledd mellom virkeligheten og det oppdiktede. Mellom levd liv og nye fortellinger.

Noen ganger føles det som om jeg tråkker varsomt inn i noens minner. Ikke som inntrenger, men som gjest. I arbeidet med mitt romanprosjekt har jeg hatt samtaler med mennesker som virkelig var der – som levde i den tidsepoken jeg forsøker å skildre. De er mine tidsvitner.

Å møte dem har vært noe av det mest verdifulle og mest krevende i skriveprosessen.

De forteller. Med stemmen, med blikket, med stillhetene. Noen ganger med tårer. Andre ganger med latter, som kanskje ikke helt skjuler smerten under. De forteller om steder som ikke finnes lenger, om normer og regler som styrte livene deres, om hendelser de aldri har glemt. Og jeg sitter der og kjenner på ærefrykten. For det er ikke småting de deler. Det er ikke lettvint, ikke overfladisk. Det er deres liv.

Jeg stiller spørsmål, men prøver å gjøre det med varsomhet. For dette er tillit. Noen åpner døren til sitt innerste og lar meg få være der en stund. Det forplikter. Og jeg kjenner det som et ansvar, hver gang jeg kommer hjem fra et sånt møte: Å gjøre meg verdig den tilliten. Å bære det videre på en måte som ikke forvrenger, men som kanskje gir det nytt liv i romanens form.