Kategori: Uncategorized

Noen ganger trenger jeg å komme meg bort fra mitt eget skrivebord. Ikke fordi jeg mistrives der, det er tross alt mitt kreative rom, hvor mange ideer er født og formet. Men det hender at veggene hjemme blir litt for kjente, litt for tette. Da lengter jeg etter å skrive i andre omgivelser.

Det er i slike øyeblikk jeg ofte finner veien til biblioteket.

Biblioteket er et sted hvor ordene lever og puster i hyllene. Å være omgitt av bøker skrevet av andre forfattere gir meg både inspirasjon og en slags stillferdig støtte, som om jeg sitter i et rom fylt med kloke stemmer som heier meg fram. Det er også noe med rytmen der. Stillheten. Lyden av sider som vendes. Konsentrasjonen i rommet.

I bibliotekets omgivelser får tankene mine en annen flyt. Jeg ser teksten min litt utenfra, som om jeg løfter blikket og får ny innsikt. Det er enklere å skifte perspektiv, både i det jeg skriver og i hvordan jeg tenker om prosessen. Å jobbe et annet sted enn hjemme gir meg et lite puff som minner meg på at skrivingen ikke er noe jeg må presse fram, men noe jeg kan åpne meg for.

Så hvis du noen gang ser meg med laptop og notatbok i en krok på biblioteket, vet du hvorfor. Jeg er bare ute etter å finne nye tanker i gamle bøker og trenger et lite skifte i lufta.

I dag fikk jeg endelig oppleve noe jeg har lengtet etter lenge: et besøk på Nerdrum-museet i Stavern. Det var en reise ikke bare inn i et museum, men inn i en verden skapt av en kunstner som nekter å bøye seg for tidens krav og skiftninger.

Odd Nerdrum har ikke bare en imponerende produksjon bak seg; at han har vært den mest markante kraften for revitaliseringen av klassisk figurasjon i Norge. Det slo meg, der jeg gikk fra sal til sal, hvordan mange av hans livsverk med både utførelsen og størrelser henter inspirasjon fra barokkens storhetstid. Det er som om han har løftet en hel epoke opp fra glemselen og gir den nytt liv, på sine egne premisser.

De store, mørke bildene grep meg på en måte som få kunstverk gjør. De føltes ikke bare som malerier; de er som portaler inn i dypere lag av menneskelig erfaring av smerte, apokalyptisk lengsel, håp og forfall. Det er som om rommet rundt meg forsvinner, og jeg står alene i møte med det evige.

Jeg går ut i Staverns lyse vårdag med en merkelig følelse av å ha vært på en reise langt bort, til en annen tid, kanskje også til et annet indre landskap. Odd Nerdrum minner oss på noe vi lett glemmer i vår egen tid: At stor kunst ikke handler om å være oppsiktsvekkende, men om å være sann.

Det er spesielt å oppleve Nerdrums verker i virkeligheten, de levende skyggene, verdens ende, giften, lyset og mørket. Her merker man kampen mellom skjønnheten og mørket, slik den kan uttrykkes gjennom en livslang hengivelse til kunsten.

Det er noe nesten hellig ved det øyeblikket når et menneske åpner opp og deler sin historie med deg. Ikke en påfunnet, glattet versjon, men den ekte. Ufiltrerte minner, levd liv. Jeg har fått møte mennesker som bærer med seg erfaringer fra en tid og et verdenssyn som i dag ofte overses eller glemmes. Tidsvitner. Eldre stemmer. Urfolk som har levd og fortsatt lever i samspill med naturen. Ikke mot den.

Samtalene handler ikke bare om fortid, men om noe dypt aktuelt. De handler om rettigheter. Om verdighet. Om hvordan mennesket en gang var en del av naturens rytmer, og hvordan det forholdet har endret seg, ofte på bekostning av både miljøet og de menneskene som fortsatt forsøker å leve i pakt med det.

Å høre dem fortelle har vært sterkt. Ubehagelig, til tider. For det de forteller er ikke pyntet på. Det handler om tap av land, av språk, av respekt. Men det handler også om motstand. Om stolthet. Om visdom som er båret gjennom generasjoner, og som fortsatt lever i fortellingene deres.

Jeg lytter, og kjenner meg liten. For hvem er jeg, som skal forsøke å formidle dette videre? Jeg er ikke en del av deres historie, jeg eier den ikke. Jeg kan ikke fullt ut forstå. Men jeg kan lytte. Jeg kan ta imot, og jeg kan forsøke å bære det med meg i arbeidet mitt med respekt og med ydmykhet.

Noe av det mest krevende og vakreste med disse samtalene er å merke hvordan mennesket og naturen ikke skilles i deres fortellinger. De er vevd sammen. Gjensidig påvirket. Det er et blikk på verden som ikke setter mennesket øverst, men i kretsløp med alt levende. Dette blikket forsøker jeg å skrive meg inn i. Ikke for å tale på deres vegne, men for å åpne rommet for andre til å lytte. Til å huske. Til å se.

Det er ensomt, dette arbeidet. Mange av samtalene skjer i stillhet etterpå, når stemmen deres fortsatt sitter i kroppen min og jeg prøver å finne formen, setningene, tonene som kan bære det frem. Men det er også meningsfullt. Jeg vet hvorfor jeg skriver. Jeg vet hva jeg forsøker å løfte frem.

Det er ikke min historie, men den angår oss alle.