Jeg kan kjøre av sted i bilen, nesten helt uten å tenke. Det ligger bare som en kjede av handlinger etter hverandre. Plutselig skvetter jeg til og tenker: Hvor skal jeg egentlig nå? Det går noen sekunder og det føles som et langt mareritt. Bang, så husker jeg og kan puste lettet ut.
Noen ganger kan jeg gruble over om det jeg husker, kommer fra mine egne minner. Eller har historien blitt fortalt så mange ganger at jeg tror jeg husker den? Kan det være bilder fra et album, er det de jeg husker? Kan jeg stole på minnene jeg har?
Hukommelsen gir oss spontane påminnelser. Vi kan spise noe som sender oss tilbake til bestemors kjøkken. Vi ser et kjent fjes på gaten, hører en sang på radioen og minnene dukker bare opp. Sansene våre forbinder forskjellige opplevelser med hverandre.
Øyeblikk blir til minner. Livet gir oss en samling av minner. De forteller om livet vi har levd og hvem vi er. Minner binder oss mennesker sammen. De er verdifulle samlingspunkt, samtidig som de knytter oss fast til livet vi lever. Mister vi minnene, mister vi vårt eget liv på sett og vis.
Vi sier at minnene kan ingen ta fra oss, så vet vi så inderlig godt at det ikke stemmer.
Etter hvert som tiden renner gjennom oss, glemmer vi raskere enn vi lærer oss nye ting. Vi lever lengre, og for mange vil nok hodet svikte før kroppen. Hvert år får ca 10.000 nye personer demenssykdom. I følge Nasjonalforeningen for folkehelse lider i underkant av 100.000 mennesker av demens. Det vil si at sjansen er ganske liten at vi i årene som kommer kan leve livet helt uten å møte demens på nært hold i familien eller vennekretsen vår.
Likevel er det viktig å påpeke at hukommelsen svekkes naturlig med alderen, uten at det betyr at vi rammes av demens. Det er mange andre årsaker som kan ligge bak sviktende hukommelse.
Koronakrisen kan gi et godt bilde på det. I lang tid har vi opplevd mye arbeid foran skjerm, redusert sosial kontakt, mindre fysisk aktivitet, endret søvnmønster og i tillegg mange bekymringer om smitte, sykdom og vaksinasjon. Nettopp derfor opplever mange å være litt glemske, uten at det er noe unormalt ved det. Men det er skremmende, å glemme avtaler, navn eller hvor bilnøklene ligger. For det setter fort tankene i gang, og de er det ikke alltid like enkelt å holde styr på.
Når vi kommer i en viss alder er å glemme en påminnelse om at vi blir eldre. Samtidig blir det ganske tydelig for oss at vi ikke lenger har full kontroll. Frykten for døden og angsten for alderdommen er ikke noe nytt fenomen. Selv om vi ikke vil bli gamle, vil vi jo heller ikke dø. Noe som er et rart paradoks.
Det er viktig å huske at mennesker med demens har bare en ting felles, og det er at de har en demenssykdom. For de går denne sykdommen i møte med en hel personlighet og har et helt liv med seg i bagasjen. Og selv om sykdommen endrer hvem de var, så er de ikke borte, de blir aldri bare sykdommen. Vi må klare å se mennesket bak diagnosen.
Se for deg en mamma som alltid mestret en hver situasjon. Alltid sterk og stødig. Alltid visste råd. Med ett virrer hun hjelpeløst rundt, kommer med mistenksomme utrop og mestrer ikke hverdagen. Hun glir mellom fortid og nåtid, og uten stans trenger fortiden inn og overskygger virkeligheten. Det er som hun segner om under tyngden av alle tapene hun opplever.
Smerten det er å glemme, den jeg har vært, den jeg er her og nå, og den jeg er sammen med andre mennesker, gjør verden raskt til et skummelt sted å være.
Ubevisst bærer vi en forventing i oss om at ting skal være som før. At en mamma skal være klar og ved sine fulle fem og like stødig som hun alltid har vært. Men hva når mamma ikke lenger er helt den samme?
Hvilken verdi får hun i samfunnet vårt når vi ikke evner å se at demens rammer mennesker som har levd lange, rike liv. Hva skal til for at demensrammede får være en likeverdig del av fellesskapet og blir bekreftet som fullverdige mennesker?
