Dagene er fylt med arbeid. Albir og Altea er midlertidige kontor, med havet, fjellene og lyset som ramme. Etterhvert finner jeg ro, inspirasjon og en ny rytme i arbeidet. Men ikke helt uten kamp.
De første dagene fløt det. Alt var nytt, sansene åpne, ideene mange. Men etter hvert kommer motstanden, den velkjente følelsen av at teksten ikke vil samarbeide. At ordene mister kraften på vei fra hodet til skjermen og jeg som begynner å tvile.
Men jeg skriver videre. Kanskje det ikke gir mening, men jeg skriver noe. Jeg lar meg forstyrre av vinden, av bølgene, av en eldre mann som spiller gitar. Jeg fortsetter å møte teksten, selv om den ikke alltid vil møte meg.
Og plutselig løsner det. En vending i historien, en dypere stemme i språket, en setning jeg faktisk blir stolt av. Arbeidet er ikke ferdig, men noe viktig har skjedd. Nå kjenner jeg igjen gleden, leken, lysten. Det er gøy igjen. Det svinger og jeg får selvtillit.
Skriveprosessen er en reise i seg selv, med sine egne fjell og daler. Og akkurat nå kjennes det som jeg er på vei oppover.
Takk for at du følger meg.