Jeg har begynt å gruble på noe i det siste: Kanskje jeg trenger et nytt, ukjent sted å skrive fra. Ikke bare en annen stol eller et annet rom, men et sted jeg ikke har vært før. Et sted der jeg ikke kjenner rutinene, der lydene og luktene er nye, og blikket mitt ikke vet hva det skal feste seg ved først.
Det hender at jeg drømmer om å reise bort, ikke nødvendigvis langt, men langt nok til at jeg kan se verden litt annerledes. Å sette meg på en kafé i en fremmed by eller i et bibliotek jeg aldri har vært i før, hvor alt er ukjent – menneskene, lyset, rytmen.
Å kunne sitte i et hjørne og observere folk i bevegelse, høre brokker av samtaler, kjenne pulsen i et sted jeg ikke er en del av, men som likevel gir noe nytt å skrive fra.
Her hjemme kjenner jeg veggene for godt. Jeg vet hva hver lyd betyr, hva hver bevegelse krever. På biblioteket er det stillhet, men også liv. Folk som kommer og går. Jeg føler meg mindre alene i skriveprosessen der, og kanskje litt friere også.
Men tanken sitter der fortsatt og lurer: Hva ville skjedd med skrivingen min hvis jeg tok den med til et sted den aldri har vært? Kanskje det er på tide å finne ut av det.