Måned: mai 2025

Dagene våre er en blanding av arbeid og undring. Vi skriver og maler, hver i vår prosess, men med et fellesskap som bærer. Noen ganger sitter vi i stillhet sammen, andre ganger går vi lange turer og snakker om det som ikke helt har fått form enda.

Og så treffer vi mennesker. Vi besøker et lite, lokalt galleri i utkanten av byen. Der møter vi en eldre kunstner som åpner døren for oss med det samme smilet som henger i penselstrøkene hans.

Vi rusler videre gjennom gamlebyen, opp trange smug til kirken med de blå kuplene på byens høyeste punkt. Vi sitter der lenge. Ingen forventninger, bare tilstedeværelse.

Etterpå snakker vi om skaperglede og motstand, om det å stå i sitt eget uttrykk uten å vite om det noen gang blir forstått. Disse fine samtalene gir reisen en dybde vi ikke kunne pakket med hjemmefra.

Noen ganger må man reise for å komme nærmere seg selv. Reisen går til Spania. Sammen med en annen kunstner, en god venn som også lever av å skape. Vi pakker ikke bare med oss klær og pass, men også notatbøker, skisseblokker, pc, tanker vi ikke helt har fått tak på ennå – og en felles tro på at et annet sted kan gi noe nytt til prosessen.

Vi valgte Spania fordi lyset er annerledes. Fordi tempoet er lavere, og fordi språket rundt oss ikke hele tiden krever vår oppmerksomhet. Det gir rom. Vi bor enkelt, men godt. Med balkong og vinduer som slipper solen inn, og bord vi kan spre arbeidet vårt utover. Noen dager skriver jeg, mens hun maler. Andre dager gjør vi ingenting annet enn å gå gjennom trange gater, sitte på en kafé og observerer livet som passerer.

Det å reise med en annen kunstner er noe eget. Vi forstår hverandre på en måte som går dypere enn det daglige. Vi snakker om tvilen. Om idéene som ikke vil lande. Om hva som holder oss oppe, og hva som av og til gjør det vanskelig å fortsette. Vi gir hverandre råd, ærlige, men varme. Vi leser hverandres arbeid, deler skisser, feirer små gjennombrudd og tillater hverandre å ha dager som bare får være.

Her, langt hjemmefra, føles det som om noe åpner seg. Kanskje det er solen. Kanskje det er språket jeg ikke forstår. Eller kanskje det bare er det å være sammen med noen som vet hvordan det er å være i prosess og som ikke trenger noen forklaring.

Dette er ikke en ferie. Det er heller ikke en jobb. Det er et pust. Et rom. Et felles løft.

Og jeg tror det kommer til å prege det jeg skriver, lenge etter at jeg kommer hjem.

Jeg har begynt å gruble på noe i det siste: Kanskje jeg trenger et nytt, ukjent sted å skrive fra. Ikke bare en annen stol eller et annet rom, men et sted jeg ikke har vært før. Et sted der jeg ikke kjenner rutinene, der lydene og luktene er nye, og blikket mitt ikke vet hva det skal feste seg ved først.

Det hender at jeg drømmer om å reise bort, ikke nødvendigvis langt, men langt nok til at jeg kan se verden litt annerledes. Å sette meg på en kafé i en fremmed by eller i et bibliotek jeg aldri har vært i før, hvor alt er ukjent – menneskene, lyset, rytmen.

Å kunne sitte i et hjørne og observere folk i bevegelse, høre brokker av samtaler, kjenne pulsen i et sted jeg ikke er en del av, men som likevel gir noe nytt å skrive fra.

Her hjemme kjenner jeg veggene for godt. Jeg vet hva hver lyd betyr, hva hver bevegelse krever. På biblioteket er det stillhet, men også liv. Folk som kommer og går. Jeg føler meg mindre alene i skriveprosessen der, og kanskje litt friere også.

Men tanken sitter der fortsatt og lurer: Hva ville skjedd med skrivingen min hvis jeg tok den med til et sted den aldri har vært? Kanskje det er på tide å finne ut av det.