I dag fikk jeg endelig oppleve noe jeg har lengtet etter lenge: et besøk på Nerdrum-museet i Stavern. Det var en reise ikke bare inn i et museum, men inn i en verden skapt av en kunstner som nekter å bøye seg for tidens krav og skiftninger.
Odd Nerdrum har ikke bare en imponerende produksjon bak seg; at han har vært den mest markante kraften for revitaliseringen av klassisk figurasjon i Norge. Det slo meg, der jeg gikk fra sal til sal, hvordan mange av hans livsverk med både utførelsen og størrelser henter inspirasjon fra barokkens storhetstid. Det er som om han har løftet en hel epoke opp fra glemselen og gir den nytt liv, på sine egne premisser.
De store, mørke bildene grep meg på en måte som få kunstverk gjør. De føltes ikke bare som malerier; de er som portaler inn i dypere lag av menneskelig erfaring av smerte, apokalyptisk lengsel, håp og forfall. Det er som om rommet rundt meg forsvinner, og jeg står alene i møte med det evige.
Jeg går ut i Staverns lyse vårdag med en merkelig følelse av å ha vært på en reise langt bort, til en annen tid, kanskje også til et annet indre landskap. Odd Nerdrum minner oss på noe vi lett glemmer i vår egen tid: At stor kunst ikke handler om å være oppsiktsvekkende, men om å være sann.
Det er spesielt å oppleve Nerdrums verker i virkeligheten, de levende skyggene, verdens ende, giften, lyset og mørket. Her merker man kampen mellom skjønnheten og mørket, slik den kan uttrykkes gjennom en livslang hengivelse til kunsten.