Det er noe nesten hellig ved det øyeblikket når et menneske åpner opp og deler sin historie med deg. Ikke en påfunnet, glattet versjon, men den ekte. Ufiltrerte minner, levd liv. Jeg har fått møte mennesker som bærer med seg erfaringer fra en tid og et verdenssyn som i dag ofte overses eller glemmes. Tidsvitner. Eldre stemmer. Urfolk som har levd og fortsatt lever i samspill med naturen. Ikke mot den.
Samtalene handler ikke bare om fortid, men om noe dypt aktuelt. De handler om rettigheter. Om verdighet. Om hvordan mennesket en gang var en del av naturens rytmer, og hvordan det forholdet har endret seg, ofte på bekostning av både miljøet og de menneskene som fortsatt forsøker å leve i pakt med det.
Å høre dem fortelle har vært sterkt. Ubehagelig, til tider. For det de forteller er ikke pyntet på. Det handler om tap av land, av språk, av respekt. Men det handler også om motstand. Om stolthet. Om visdom som er båret gjennom generasjoner, og som fortsatt lever i fortellingene deres.
Jeg lytter, og kjenner meg liten. For hvem er jeg, som skal forsøke å formidle dette videre? Jeg er ikke en del av deres historie, jeg eier den ikke. Jeg kan ikke fullt ut forstå. Men jeg kan lytte. Jeg kan ta imot, og jeg kan forsøke å bære det med meg i arbeidet mitt med respekt og med ydmykhet.
Noe av det mest krevende og vakreste med disse samtalene er å merke hvordan mennesket og naturen ikke skilles i deres fortellinger. De er vevd sammen. Gjensidig påvirket. Det er et blikk på verden som ikke setter mennesket øverst, men i kretsløp med alt levende. Dette blikket forsøker jeg å skrive meg inn i. Ikke for å tale på deres vegne, men for å åpne rommet for andre til å lytte. Til å huske. Til å se.
Det er ensomt, dette arbeidet. Mange av samtalene skjer i stillhet etterpå, når stemmen deres fortsatt sitter i kroppen min og jeg prøver å finne formen, setningene, tonene som kan bære det frem. Men det er også meningsfullt. Jeg vet hvorfor jeg skriver. Jeg vet hva jeg forsøker å løfte frem.
Det er ikke min historie, men den angår oss alle.