Å skrive en roman er ikke én lang, rett strek fra idé til ferdig bok. Det er et virvar av stier, noen bråstopp og mange uventede vendinger. Akkurat nå er jeg dypt inne i arbeidet med min nye roman. Hver dag åpner jeg dokumentet med en blanding av forventning og frykt. Og likevel så vender jeg tilbake, dag etter dag.
Skrivingen har blitt et rom jeg går inn i. Et sted hvor virkeligheten skyves til side og ordene får styre. Noen dager flyter språket, karakterene lever sitt eget liv, og det føles som jeg bare skriver ned det de allerede vet. Andre dager er hver setning som å dra en rusten sykkel oppover en gjørmete bakke.
Men det er også akkurat dette som fascinerer meg. Skriving er både håndverk og magi. Disiplin og drøm. Å skrive er å forsøke å fange det uhåndgripelige. Et menneskesinn, en følelse, en tid, i noe så konkret som bokstaver på en skjerm.
Når jeg skriver, prøver jeg å lytte. Ikke bare til karakterene mine, men til språket. Hvordan det bøyer seg, hvor det stritter imot. Jeg spør meg selv: Hva prøver denne scenen å si, egentlig? Hva ligger mellom linjene? Og hvordan kan jeg gjøre leseren til en medoppdager og ikke bare en tilskuer?
Skriving handler ikke bare om inspirasjon, men om vilje. Om å møte stillheten og stole på at noe vil vokse frem der. Og det gjør det, alltid. Noe vokser. Noe forandrer seg. Jeg forandrer meg.
Jeg skriver fordi jeg må. Fordi historiene banker på. Og fordi jeg tror på litteraturens kraft – til å åpne opp rom mellom mennesker, til å stille spørsmål vi ellers ikke tør stille, til å speile og utfordre.
Akkurat nå er jeg midt i romanens hjerte. Jeg vet ikke helt hvor det ender, men jeg skriver videre. Ett ord av gangen. Ett liv mellom linjene.