Det er en underlig balansegang. Jeg er forfatter, ikke dokumentarist. Jeg dikter. Jeg forvandler. Men bak fiksjonen finnes disse stemmene, disse blikkene, disse stillhetene. Og de følger meg, hele veien gjennom manuset.
Noen ganger kan jeg nesten høre dem, de jeg snakket med. Måten de formulerte seg på. Pausene mellom setningene. Hvordan de valgte å fortelle, hva de ikke sa. Og jeg håper at jeg klarer å ivareta det. Ikke for å gjengi ordrett, men for å fange en sannhet som er større enn detaljer: følelsen av et liv, en tid, en erfaring.
Disse samtalene minner meg på hvorfor jeg skriver. Ikke bare for å underholde, men for å bevare. For å formidle. For å åpne rom i oss som leser, og bygge broer mellom tider, mennesker, minner.
Og kanskje er det akkurat dette som er det vakreste med å skrive skjønnlitteratur: Å få være et bindeledd mellom virkeligheten og det oppdiktede. Mellom levd liv og nye fortellinger.