Noen ganger føles det som om jeg tråkker varsomt inn i noens minner. Ikke som inntrenger, men som gjest. I arbeidet med mitt romanprosjekt har jeg hatt samtaler med mennesker som virkelig var der – som levde i den tidsepoken jeg forsøker å skildre. De er mine tidsvitner.
Å møte dem har vært noe av det mest verdifulle og mest krevende i skriveprosessen.
De forteller. Med stemmen, med blikket, med stillhetene. Noen ganger med tårer. Andre ganger med latter, som kanskje ikke helt skjuler smerten under. De forteller om steder som ikke finnes lenger, om normer og regler som styrte livene deres, om hendelser de aldri har glemt. Og jeg sitter der og kjenner på ærefrykten. For det er ikke småting de deler. Det er ikke lettvint, ikke overfladisk. Det er deres liv.
Jeg stiller spørsmål, men prøver å gjøre det med varsomhet. For dette er tillit. Noen åpner døren til sitt innerste og lar meg få være der en stund. Det forplikter. Og jeg kjenner det som et ansvar, hver gang jeg kommer hjem fra et sånt møte: Å gjøre meg verdig den tilliten. Å bære det videre på en måte som ikke forvrenger, men som kanskje gir det nytt liv i romanens form.