Noe av researchen jeg gjør er konkret: intervjuer, bøker, podkaster, dokumentarer. Andre ganger består den av lange timer alene med tankene mine – forsøke å føle meg frem til hva en karakter ville kjent, sagt, gjort. Og akkurat der, i det strevet etter å forstå, kan ensomheten komme snikende.
For det finnes ingen manual. Ingen fasit. Bare det stille arbeidet med å nærme seg noe så sannferdig som mulig, uten at det blir overforklart, uten at leseren merker alt som ligger bak. Ironisk nok er det nettopp det som kjennetegner god research: at den ikke synes. Men jeg kjenner den. Kroppen min kjenner den. Timene med lesing, med notater jeg aldri bruker, med spørsmål jeg ikke får svar på.
Det hender jeg spør meg selv: Er det virkelig nødvendig? Kunne jeg ikke bare funnet på noe? Men hver gang lander jeg på det samme: Ja, det er nødvendig. Fordi fiksjonen fortjener respekt. Fordi karakterene mine fortjener å være troverdige. Fordi leseren merker det når noe er sant. Når noe stemmer.
Og midt i det hele, i denne krevende, ofte tause prosessen, finnes det også et slags fellesskap. Ikke med andre mennesker, nødvendigvis – men med dem jeg prøver å forstå. Og kanskje, kanskje, er det der ensomheten får et annet ansikt. Den blir en del av forbindelsen. En bro.
Jeg skriver fordi jeg må. Jeg gjør research fordi jeg må. Og jeg prøver, så godt jeg kan, å være tro mot det jeg forsøker å skrive frem: en virkelighet, selv i fiksjonens form.