Det sies ofte at skjønnlitteratur handler om å dikte. Å finne på. Å skape verdener fra ingenting. Og ja, det stemmer. Men det stemmer bare delvis. For under all fiksjonen, alle de oppdiktede menneskene og stedene, må det finnes en kjerne av sannhet. Noe som stemmer. Noe som holder fortellingen fast i virkeligheten, så den ikke svever av gårde uten bakkekontakt.
Derfor gjør jeg research. Noen ganger mye mer enn jeg kanskje vil innrømme. Og det er ikke alltid glamorøst. Faktisk er det ofte tungt. Og ensomt.
Å skrive en roman for voksne krever mer enn bare fantasi. Det krever innsikt i steder jeg aldri har vært, i liv jeg ikke selv har levd, i erfaringer som ligger langt unna mine egne. Det krever at jeg spør, leser, leter, og tviler. At jeg setter meg inn i alt fra psykologiske tilstander til geografiske detaljer, historiske hendelser, dagligdagse rutiner i hverdager jeg aldri har hatt. Og dette skjer ofte før jeg skrive en setning.
Jeg tenker, føler, observerer og noen ganger blir jeg utrolig sliten av å være i denne fasen. Det hjelper å ta et skritt av gangen og ikke tenke for langt frem. Sanke og samle.