Det er naturlig å reagere med sterke følelser når en av sine nærmeste rammes av demens. I Gryende hvitt skriver jeg om hvordan Einy opplever å miste moren sin til denne sykdommen.
Einys mamma som alltid mestret en hver situasjon. Alltid sterk og stødig. Alltid visste råd. Med ett virrer hun hjelpeløst rundt, kommer med mistenksomme utrop og mestrer ikke hverdagen. Det er som moren segner om under tyngden av alle tapene. Og Einy forstår at dette er begynnelsen på den lange, tunge veien mot sykehjemmet.
Einy er enebarn og har ingen å dele byrdene med. Hun kjenner sin egen hjelpeløshet i møte med moren. Følelsen av aldri å strekke til og skyldfølelse overskygger alle andre følelser. Hun havner i en livskrise og mister evnen til å tenke konstruktivt. Hjernen reagerer ikke lenger rasjonelt. I fortvilelse lener hun seg inntil moren, men moren tar henne ikke i mot.
Da er det lett å føle seg helt alene i denne verden. For hvem kan forstå?
Ubevisst bærer Einy en forventing i seg om at ting skal være som før. At mamma skal gjenoppstå klar og være ved sine fulle fem. Men mamma kommer ikke tilbake. Ikke slik hun engang var. Likevel, i små glimt er moren der. Blikket som en kort stund våkner til liv. En glød som farer over ansiktet. Einy forsøker å bygge en bro mellom livet slik hun ønsker det skal være og livet slik det er.
Bærer man byrden helt alene som pårørende, blir man raskt utslitt og mister evnen til å tenke konstruktivt. Hvert år får ca 10.000 nye personer denne sykdommen. I underkant av 100.000 mennesker lider av demens, i følge Nasjonalforeningen for folkehelse. Sjansen er ganske liten at vi i årene som kommer kan leve livet helt uten å møte demens på nært hold.
Les Gryende hvitt og hvordan Einy opplever å miste moren sin til denne sykdommen.
Gleder meg til å lese mer ❤️