Er det lov å blande to ulike sjangere?

«Dere eksperimenterer med to sjangre som er så ulike at det truer med fullstendig kulturkollisjon, men balansegangen gjennomføres med hårfin presisjon. Vi liker konseptet.» skrev Lyrikkforlaget om manuset.

Og dermed stod jubelen i taket. Vi har jo hatt troen stort sett hele veien. Men klart vi har hatt noen «pit stopper» innimellom, for å spørre oss selv om dette er mulig. Og en av fordelene med å være to forfattere er at når den ene har mistet litt troen, så har den andre faktisk vært positiv. På den måten har vi klart å drive skriveprosjektet hele tiden fremover.

Eirik Andersen er utdannet sommelier. Vinkelner på norsk. Han kan vin. Det kan ikke jeg, men jeg liker vin da. Jeg skriver blant annet lyrikk. Eirik sier at han ikke «kan» lyrikk. Han har sannsynligvis aldri tidligere lest så mye poesi som han har gjort under arbeidet med denne boka. Og jeg kan si, om det blir mellom oss, at han har jammen sine meninger om det og.

Skrevet avtale med forlag

Det er så vondt når jeg sender fra meg manus til et forlag. Med en gang er jeg bare lettet over å tro at manuset er klar for gjennomgang hos et forlag. «Nå kommer jeg ikke lenger på egen hånd», tenker jeg.

Det går 1 dag, 2 dager… så er det frem med manuset for å lese gjennom det jeg har sendt fra meg. Vipps, er han der. Noen kaller han «styggen på ryggen», andre «den kritiske leseren», jeg har ingen navn på gjesten som ankommer. Merker at lunta blir kortere, trekker meg tilbake, blir mindre og mindre. Til slutt er jeg en liten lort…en sånn liten geitelort.

«Må jobbe mer, hardere, ikke godt nok». Og vel, det hjelper ikke med avslagsbrev, når det dumper ned i innboksen. Selvpining, det er det! Rett og slett. Uansett hvor hyggelig de formulerer seg. Det gjør så vondt.

Jeg fikk tilbakemelding at det ville ta 8-10 uker før svaret fra forlaget ville komme. Og svarbrevet ville dumpe ned i postkassa. Men for all del, jeg har ventet tidligere. Ventet og ventet. Faktisk har det hendt at jeg ikke har fått svar en gang.

Men jeg fikk svar. Først en oppløftende mail om at brevet var sendt. Så jeg forberedte meg på et avslagsbrev for å slippe å bli altfor skuffet. Det var bare det at tilbakemeldingen var god, så halvveis uti brevet øynet jeg et lite håp. Og jada, de ønsket inngå avtale om utgivelse.

Så det blir bok. Det blir en bok til…

Vekker minner til live

Forsiktig går jeg fotsporene tilbake. Jeg har ikke lyst å ødelegge de små avtrykkene, men mine føtter har blitt så mye større i løpet av årene som har gått.

Jeg kunne selvfølgelig tråkket ved siden av, men det virker så riktig å gå i de samme fotsporene jeg gikk, i mine barndoms somre her på Bjørnsand.

Her våkner minner om mine besteforeldre til live. Historier, lukten av hjemmebakt brød, kloke trygge besteforeldre som lot meg få være meg.

Hver eneste sommer var jeg her, sammen med min kusine. Og så mye rart vi gjorde, og ikke minst fikk lov til. Forresten, det var vel ikke alt vi spurte om lov til.

På mange måter ankres jeg fast til min barndom her. Her hvor naturen er helt uforandret. Og nå tråkker min kusine og jeg rundt på alle barndommens plasser og er så utrolig glad for at vi fikk oppleve alt det vi gjorde her ute. Og sender en tanke til våre forfedre som bosatte seg her uti havgapet, med alt slitet det må ha vært.