Marianne Nymo

Det har vært litt av en uke. Jeg tror jeg har følt alt som er å føles på. Lykke, redsel, anger, fryd, spenning og en dose melankoli.

Forrige lørdag starter jeg grytidlig med å signere 89 bøker. Noen blir kjørt rett på posten, mens resten blir med på rundtur i bygda og nabobygda. Noen bøker blir puttet i postkassa, andre hengt på dørklinka, mens noen får levert boka rett i hånden.

Boklansering i Koronans tid. Det er jo min første, jeg har ingen erfaring med bokprat, høytlesning eller det å stå i sentrumets lys. Så det er ganske fint å slippe å tenke på disse tingene.

Sakte går det opp meg, mens entusiastiske meldinger og gratulasjoner fyller mobilskjermen, at nå er boka på vei ut i verden. Hva skjer nå?

Jeg vil jo at mange skal lese, samtidig har jeg plutselig ikke lyst at noen skal lese. Nå kan mange vurdere arbeidet jeg har holdt på med de siste fem årene, og det oppleves ganske skummelt. Med ett er det ikke så kjekt, at andre skal lese.

Mandag blir boka tilgjengelig i nettbokhandel og bokhandel. Tirsdag angrer jeg hele utgivelsen. Onsdag ringer en god skrivevenn, hun er over av seg av begeistring etter første femti siders lesing. Skuldrene synker.

Torsdag får jeg fem nye meldinger fra fornøyde lesere. Fredag trener jeg en lenge forsømt kropp. Klumpen i magen forsvinner, utrente muskler rundt om på kroppen tar nemlig all oppmerksom.

Det er på tide å slippe boka helt fri. Jeg er fremdeles spent på hvordan boka blir tatt i mot, men er ikke lenger dødsredd. Jeg minner meg selv på at jeg har jo hele tiden visst at andre skal lese. Jeg vil jo det. Noen vil like boka, andre ikke og slik må det nesten være.

Nå skal boka få leve sitt eget liv. Jeg håper den kan være et pusterom, et fristed, noen timer bort fra alt som opptar oss akkurat nå. Ja, det hadde vært fint!

Jeg har ikke lest en bok siden jul, noe som er helt ulikt meg. Det har faktisk vært litt vondt. For hvor deilig er ikke det å reise av sted inn i bøkenes univers.

Jeg har bare ikke fått det til. Jeg har åpnet bok etter bok. Ordene har subbet rundt, ikke klart å få ordentlig tak i meg. Det har vært ganske kjipt siden jeg elsker å lese bøker. Men i helgen løsnet det!

Det måtte altså en kinesisk farmor, eller Lars Saabye Christensen til, for å vekke leseren i meg. Leseren som har ligget altfor lenge i dvale.

Det er et nydelig familieportrett Lars Saabye Christensen tegner i sin siste bok. Farmoren hans var ikke kinesisk som tittelen antyder. Hun var dansk. Og i 1906 la hun ut på en reise til Hongkong for å leve med ektemannen som hadde fått jobb der. Historien om hva farmoren og farfaren foretok seg i Hongkong har fasinert Lars Saabye Christensen siden han var barn.

Farmoren som han møtte noen få ganger, fikk stor betydning for at han valgte å bli forfatter. Lars Saabye Christensen sier selv i et intervju at han skriver ikke lenger for å finne seg selv, men for å finne de andre. Og det er denne jakten vi er med på i boka, jakten på farmorens historie og sjel.

Det er en bok som handler mye om tilhørighet.

Det får meg til å tenke på min egen farfar som jeg aldri traff. Han døde nesten 45 år gammel i 1941. Pappa var 15 år den gang. Nå er også pappa borte. Det går opp for meg at det jeg ikke vet om min farfar, er så mye mer enn det jeg vet. Hvem var han egentlig? Hvem var han foruten familiefar, gruvearbeider og gårdbruker?

Dette er en vakker bok som pirrer min nysgjerrighet til og utforske min egen tilhørighet. Jeg hadde ingen kinesisk farfar. Men en samisk farfar viser det seg.